• INNLEDNING PÅ SEMINARET TIL KPML JUNI 2007 

Hva skal vi egentlig med et kommunistisk parti?
Partiets misjon er å forberede til revolusjon, det er det som gjennomsyrer hele dets virksomhet. Vi står opp imot en fiende som er velorganisert og mektig. Vårt motsvar kan bare være en velorganisert kampstab for arbeiderklassen.

I dagens Norge kan det virke fjernt å snakke om å forberede til revolusjon. Like fullt er partiets arbeid i form av ideologisk og politisk kamp, utvikling av en strategi og taktikk, utdanning av ledere i arbeiderklassen, bygging av en organisasjonsstruktur som kan fungere under ulike forhold osv. alt sammen bestanddeler av partiets langsiktige forberedelser til revolusjonen. Sjøl om det ikke ser sånn ut på overflaten nå, kan en revolusjonær situasjon utvikle seg relativt raskt når de objektive vilkåra endrer seg. Og da er det for seint å begynne å tenke på å bygge det kommunistiske partiet!

I sin 1. mai-tale i år sammenliknet kamerat Jan Erik partiet med menneskekroppen. Kroppen er avhengig av at alle viktige organer fungerer; hvis ett eller flere av dem svikter, så vil etter hvert hele organismen sykne hen og dø. Sånn er det også med det kommunistiske partiet. Det «organet» som mest typisk først har svikta i praktisk talt alle partier som har utvikla seg til å bli revisjonistiske, er studiearbeidet og skolering av medlemmene i marxismen-leninismen.

De viktigste forutsetningene for å bygge partiet

Som Stalin pekte på er partiet ikke bare arbeiderklassens fortropp, det er også arbeiderklassens organiserte tropp . Andre kamerater har i sine innledninger på dette seminaret lagt fram noen prinsipper for hva slags parti vi trenger. Men vi har fortsatt en lang vei å gå for å realisere dette kaderpartiet, eller fortroppen.

Det første vi må gjøre er å reise stillaset rundt byggverket, for å låne et uttrykk fra Lenin. I vår situasjon betyr det å etablere en partiforberedende organisasjon som samler ulike kommunistiske grupper og enkeltpersoner under én felles struktur og en ledelse.

Et første fundament er lagt i form av et propagandaorgan, et samarbeidsutvalg, midlertidig plattform og foreløpige vedtekter. Til sammen gir dette ei ramme som trekker skarpe grenser mot revisjonismen og som gir retning for en enhetsprosess.

I den midlertidige plattformen til KPml står det for eksempel at «Vi er forent omkring nødvendigheten av et parti som utelukkende bygger på arbeiderklassens teori, den vitenskapelige sosialismen, og ikke på en lapskaus av ideologiske strømninger med forskjellig klassemessig opphav.»

Dokumentene er et godt utgangspunkt. Det betyr ikke at de er fullkomne eller at vi har kommet til bunns i disse spørsmåla en gang for alle. Men det betyr at vi er samstemte når det gjelder de grunnleggende prinsippene en kommunistisk organisasjon må bygge på.

Våre kamerater har bakgrunn fra ulike kommunistiske miljøer. Derfor gjenstår det viktige teoretiske spørsmål som må diskuteres grundig. I denne prosessen er det absolutt nødvendig at vi evner å skille mellom prinsipielle uoverensstemmelser og motsetninger av underordna karakter.

Eller som det står i plattforma: «Vi er innstilt på å overvinne eventuelle fordommer, meningsforskjeller og taktiske uoverensstemmelser som stammer fra forskjellige tradisjoner, og vil bygge en solid ideologisk enhet gjennom felles praksis og felles studier. Bare slik, gjennom felles praksis og teoretisk meningsbryting med en stadig sterkere enhet som mål, kan en virkelig enhet bygges.»

Jeg vil understreke at vi må skille skarpt mellom uenigheter i taktiske spørsmål på den ene sida og spørsmål av prinsipiell karakter på den andre. Taktikken må ikke opphøyes til strategi. Så lenge vi er samstemte i at vår taktikk alltid skal og må være underordna strategien, er dette spørsmål som jeg tror vil finne sin løsning gjennom diskusjoner.

Teori og organisasjon

Teori og organisasjon er to nøkkelbegreper vi må forholde oss til. Teoretisk avklaring og enhet i alle fundamentale spørsmål i marxismen-leninismen er første forutsetning. Oppfatninga av partiets karakter og rolle, holdninga til den borgerlige staten og spørsmålet om (den væpna) revolusjonens nødvendighet og proletariatets diktatur er sånne prinsipielle spørsmål. Spørsmål som alltid utgjør et vannskille mellom kommunistene på den ene sida, og revisjonister av alle slag på den andre. Når vi snakker om enhet, så er det derfor enhet på grunnlag av marxist-leninistiske prinsipper vi mener, – aldri en prinsippløs, kunstig «enhet» som åpner døra på vid vegg for opportunisme, liberalisme eller dogmatisme.

En partiforberedende organisasjon kan klare seg med en mindre omfattende plattform. Men et kommunistisk parti trenger et helhetlig partiprogram som i det minste slår fast de viktigste prinsippene og gir en strategisk hovedretning for den sosialistiske revolusjonen i Norge. Det vil si en analyse av klassenes innbyrdes stilling, av kampbevisstheten til arbeiderklassens ulike lag og seksjoner, av hvilke klasser og sjikt som er arbeiderklassens allierte osv. Strategien omfatter også  en vurdering av hvor klassefienden er mest sårbar, av det norske borgerskapets plass i det imperialistiske systemet osv.

For en partiforberedende organisasjon vil en programprosess, der grunnlaget for partiets program og linje blir grundig diskutert og forberedt, være en hovedoppgave.

Videre må vi ta fatt på å definere ei taktisk linje ut fra den norske virkeligheten i dag, – dvs. prioritering av kampområder osv. Taktikken dreier seg om våre kortsiktige, mer avgrensa mål og delkamper. De taktiske vurderingene er ikke gitt en gang for alle, de må stadig omprøves og måles mot resultatene.

Det organisatoriske arbeidet er en uatskillelig del av det politiske arbeidet

Uten grep om denne sida, vil den politiske linja ikke bli satt effektivt ut i livet. Det som særtegner kommunistenes arbeid er at vi ikke skiller ord fra handling. Derfor er et avklart syn på det organisatoriske arbeidet og minstekrava i dagens situasjon, det andre hovedvilkåret for at vi kan gjøre partiet om fra visjon til virkelighet.

Den demokratiske sentralismen har i praksis vist seg som det eneste brukbare og effektive for en kommunistisk organisasjon. At vi er få i starten bør ikke bli et argument for å sjonglere med disse normene. Streng disiplin og handlekraft er snarere enda viktigere fordi vi er fåtallige. Samtidig må vi aldri glemme at forutsetninga for en streng disiplin, er et utvikla demokrati i grunnorganisasjonene. Disiplinen og underordninga for vedtak er strengere blant kommunister enn noen andre steder fordi den er bevisst og frivillig. Men heller ingen er så demokratiske: våre kamerater har ikke bare rett og mulighet til å si sin mening eller kritisere ledende organer – det er også en plikt for hver enkelt kommunist til å delta i diskusjoner og legge fram sitt ærlige syn og sin kritikk.

Vårt mål må være å skape et parti med sterkest mulig grad av enhet. Den enheten må både være ideologisk og organisatorisk. Et kommunistparti hvor enheten går i oppløsning, hvor politiske linjer står mot hverandre og hvor fraksjonene blomstrer – under dekke av at det skal være «indre demokrati», et sånt parti står foran undergangen som arbeiderklassens redskap i klassekampen. En ting er hundre prosent sikkert: revisjonistenes og trotskistenes angrep på ideen om partiet som én enhet, som én knyttneve, er ikke tilfeldige. Det er et sånt parti som er farlig for kapitalen.

For å sikre at enhetsprosessen er godt forankra underveis, at vi ikke tar forhasta «innersvinger» og for at ingen skal føle seg overkjørt, har KPml etablert et prinsipp om enstemmighet i samordningsutvalget. Ja, dette er et avvik i forhold til den demokratiske sentralismen, men det har vært fornuftig i den fasen vi er i. Så langt har dette ikke skapt noen problemer. Men en risiko er at et sånt system kan blokkere for prosessen videre. Ved stiftinga av en partiforberedende organisasjon må vi innføre ordinære prinsipper i tråd med den demokratiske sentralismen.

Tenk partimessig! 

Allerede nå må vi forberede oss partimessig og oppdra oss sjøl i «partiånd». Dvs. at vi må styrke disiplinen og det kollektive ansvar  – kort sagt utvikle oss partimessig. Uansett tidsperspektivet for sjølve partistiftelsen, må vi tilstrebe en politisk kultur og organisasjonspraksis som ligger tettest mulig opp til normene for et kommunistisk parti. Det er ikke sånn at vi med ett slag forvandler oss til «partifolk» i og med partiets formelle stiftelse. Dette er en prosess som må skje i forkant. Når vedtektene, organisasjonsnormene osv. formelt blir vedtatt for et nytt parti, må de i virkeligheten allerede være innført, forstått og etterlevd.

Det vil si å etablere en fastere organisasjonsstruktur. Vi må:

  • bygge lag som fundamentet for studier, aktivitet og det partiforberedende arbeidet
  • sørge for en ledelse som har nødvendig tillit og autoritet
  • om mulig frigjøre kamerater til partioppgaver, reisevirksomhet osv
  • utvikle propaganda og et eventuelt internblad

En viktig del av den partiforberedende prosessen blir å legge et organisatorisk grunnlag for partiet. Et kommunistisk parti må ha et organisasjonsapparat og en ledelse som kan fungere til enhver tid, og ikke etter skippertakmodellen. Det betyr for eksempel at vi bør prøve å frigjøre kamerater som kan være yrkesrevolusjonære, i det minste på deltid, og andre former for profesjonalisering. Frigjøring av ressurser er en nødvendighet med tanke på partibygging på landsplan, med det som følger med av møter og reisevirksomhet etc.

Allerede i dag må ta fatt på å sikre et økonomisk og teknisk fundament. I starten vil propagandaarbeidet og den teoretiske kampen nødvendigvis bli en dominerende del av virksomheten. For å fylle sin rolle som redskap og kollektiv organisator, bør det være et mål  at propagandaorganet vårt utkommer regelmessig. Her har vi takket være teknologien det mye, mye enklere enn f.eks. den gamle ml-bevegelsen sist på 60-tallet! Men pressa og propagandaen må sikres, også i økonomisk forstand.

Disse oppgavene understreker et annet prinsipp – prinsippet om å sikre en sterk og sjølberga økonomi, det vil si å «stole på egne krefter».  Det er motsatt prinsipp av det som rår i de revisjonistiske partiene og organisasjonene, som alle i større eller mindre grad baserer seg på tilskudd fra den borgerlige staten. Men vi er marxister og leninister som vet at den borgerlige staten er vår fiende. Vi vil aldri la oss kjøpe opp eller gjøre oss avhengige av den. Det er et prinsipp som koster, for eksempel i form av høy medlemskontingent.

Hvem tjener på at vi venter?

Vårt mål er at en partiforberedende organisasjon skal være på plass i løpet av dette året. Er det realistisk?
Ingenting er lettere enn å finne argumenter og påskudd for at vi skal vente og se an utviklinga. Det er sjølsagt riktig at vi er få, at vi har begrensa kapasitet, at vi skulle hatt flere arbeidere med fra starten, at vi trenger flere ungdommer, at det er mye vi trenger å diskutere, at økonomien vår blir for svak osv.

Alt dette er riktig – men likevel feil!

Dessverre er det neppe realistisk at vi øker tilslutninga vår nevneverdig før en partiforberedende organisasjon er en konkret realitet.
Hva er virkeligheten? Virkeligheten er at en god del bra folk alltid vil sitte på gjerdet og avvente utviklinga.  Vi veit jo at det fins et revolusjonært omland omkring oss. Folk og grupper som følger med i det stille, spente – og ikke minst skeptiske – til om det blir alvor av enhets- og samlingsprosessen vi har påbegynt.

Jo lenger det drøyer før vi kan vise til håndfaste resultater, jo større er faren for at slike folk ender opp i passivitet. Omvendt kan det at vi går til målbevisst handling, bli den avgjørende, utløsende faktoren. Når spørsmålet om å bygge partiet går  fra ord og til handling, vil det i mange tilfeller være det dyttet som skal til for å sette fart i folk.

Også internt er det til skade at vi drøyer unødig. Jo lenger vi venter på etternølere og vinglebøtter, dess vanskeligere blir oppgaven. I stedet for å vinne nye folk, risikerer vi kollektiv nedsløving av de vi nå engang har.

Betyr dette at vi stenger folk ute fra prosessen? Nei. Det er ikke sånn at dørene lukkes når en partiforberedende organisasjon, eller for den saks skyld partiet, er stifta. Tvert om gjør en fastere organisering det lettere å trekke folk med i den stadige prosessen for å styrke, utvikle og utbygge partiet.

Spørsmålet «hvem tjener på det?» gjør det alltid lettere å finne riktig svar når en er i tvil om hva som er rett eller feil. Hvem tjener på at vi drøyer med de konkrete partiforberedelsene? Det blir flåsete å si «borgerskapet», javel. Men i virkeligheten tjener alle åpne og skjulte fiender av sosialismen og av det kommunistiske partiet på det.

Hvor Rødt er på vei, har andre kamerater gitt ei grundig analyse av. Jeg skal bare minne om at mer enn noe annet ønsker Rødt-ledelsen nå ro til å gjenopprette husfreden, til å pusse opp fasaden og til å fortsette med å late som om de står for det marxistiske, ja kommunistiske, alternativet i Norge. For ikke å nevne det revisjonistiske NKP, som nå kan briske seg med å være det eneste norske partiet med kommunistisk i navnet.

Rødt (og NKP, i den grad de er til stede) er i dagskampen ofte en alliansepartner med mange bra folk, og sånn sett ingen hovedfiende. Likevel er Rødt i ideologisk forstand – på sikt muligens også organisatorisk, avhengig av dette partiets utvikling – den alvorligste hovedutfordrer til marxismen-leninismen og det kommunistiske partiet i dagens Norge. Det ville være både dumt og ansvarsløst om kommunistene ikke går til ideologisk motoffensiv, uten at vi av den grunn avviser taktisk aksjonsenhet med Rødt, og kanskje ei tid finner det riktig å ha kommunister organisert innafor Rødt. Vi må aldri glemme å ta den teoretiske kampen på alvor. Det var ikke uten grunn at Engels i sin tid sidestilte den med den politiske og økonomiske kampen.

Vi skal være klar over at Rødt sin revisjonistiske utarting står i et dialektisk forhold til framveksten og konsolideringa av et marxist-leninistisk parti. Jo mer kommunistene styrker seg og syns i felten, jo mer vil Rødt bli avslørt som del av den åpent reformistiske leiren. Fra dagens linje med å tie ml-kreftene ihjel, vil de gå over til angrep – som igjen vil klargjøre de ideologiske og politiske skillelinjene mellom revolusjonære kommunister og reformister. Det vil i sin tur åpne øynene på kommunistisk innstilte folk i Rødt som på grunn av tradisjon, sosiale bånd eller naivitet har satt sin lit til visjonen om Rødt som det «nye, samlende marxistiske arbeiderpartiet».

Fallgruver vi må styre utenom

Ideen om å skyve partiorganiseringa ut i det blå er den mest akutte faren. Det vil bety at gjenreisinga av et KP i Norge blir alvorlig forsinka. Men sjøl om vi er enige om ikke å begå den feilen, vil vi møte en rekke fallgruver underveis. Her har vi et vell av erfaringer fra ulike partibyggingsprosjekter i Norden på 60- og 70-tallet vi kan høste nyttig lærdom av. Det er ingen grunn til at vi gjør de samme feila som andre har gjort før oss.

Mange tilsynelatende «korrekte» teser og teorier er før blitt lansert som forutsetninger for å virkeliggjøre et kommunistparti. Gang på gang er de blitt brukt som argumenter for avvik av høyre- eller «venstre»-type. I en eller annen form må vi regne med at vi støter på dem på ny i tida som kommer. Derfor noen ord om dette.

Den såkalte «faseteorien» er én berykta variant som lammer framveksten av et kampparti. Den forfekter at kommunistene først må gjennomgå et studestadium og dernest en propagandafase for rekruttering av de mest framskredne. Først etter dette, dvs. etter en periode med isolering fra klassekampen, skal man bli et kampparti.

Både denne og andre beslekta «teorier» henger  sammen med en mekanisk oppfatning av partiet som en ferdig konstruksjon ved stiftelsen. Men i virkelighetens verden er det sånn at den egentlige partibygginga skjer etter at partiet er stifta, etter at det har konsolidert seg omkring ei politisk linje og opptrer som én samla organisme.

Kommunistpartiet er fra første stund og til enhver tid et kampparti, med medlemmer som herder seg og deltar aktivt i klassekampen. Innsatsen begrenses bare av partiets relative styrke og ressurser. Heller ikke er det sånn at og Partiet legger studiearbeidet «bak seg». Det skal og må forene teoretisk forståelse med revolusjonær praksis. Skolastiske studier er verdiløse i seg sjøl, akkurat som praksisen blir blind og tilfeldig uten teoretisk klarhet.

Andre teorier har gått ut på at kommunistene, før de i det hele tatt tenker på å danne et parti, må skaffe seg nære bånd til massene, at de må ha slått røtter på de store arbeidsplassene, at flertallet av medlemmene må være arbeidere osv. Men dette betyr i virkeligheten ett av to: Enten at disse fromme ønskene blir påskudd for å sabotere at partiet blir danna. Eller at partiet faktisk alt eksisterer som organiserende kraft - men uten at kommunistene vedkjenner seg det og forpliktelsene som hører med.

På lengre sikt er forestillinga om at partiet for å ha livets rett må ha en massebasis i arbeiderklassen, sjølsagt riktig. Men dette oppnår partiet bare gjennom å ha ei riktig linje, og gjennom kommunistenes daglige, revolusjonære praksis. Et krav om at partiet skal slå solide røtter på arbeidsplassene eller på landsbasis fra fødselen av, er i beste fall idealisme, i verste fall sabotasje.

En forvrengt utgave av «masselinja» har også vært flittig brukt for å forvrenge partiforståelsen. Høyreopportunistene har brukt «masselinja» som argument for en spontanitetsteori, de har hevda at partiet vokser ut av det praktiske arbeidet i ulike masse- og frontorganisasjoner. De har gått heftig imot å understreke kommunistenes sjølstendige rolle innafor fronten, angivelig fordi det skulle være «sekterisk». Partiet skulle så å si gjemmes vekk innafor fronten, dvs. smelte sammen med den.

«Venstrevarianten» av samme spørsmål har gått ut på at det er «opportunisme» å jobbe i fronter og fagbevegelse dominert av revisjonister og sosialdemokrati. Fortroppsteorien til Lenin ble forvrengt til at kommunistenes organisasjon skal og må lede alt, fysisk og direkte. Stikk i strid med Lenins og Stalins anvisninger om at partiet jobber og argumenterer innafor  masseorganisasjonene for å få dem til å trekke i samme retning som partiet.

Begge disse «motsatte» linjene fører med andre ord til at kommunistene mister og oppgir sin sjølstendige fortroppsrolle, til at partiet senker seg ned på masseorganisasjonenes nivå. Partiet smelter sammen med fronten, eller det blir sjøl redusert til front. Utgangspunktet er forskjellig, men resultatet i bunn og grunn det samme.

Det finnes også andre farer – som hastverk og overstyring, at vi diskuterer spørsmål løsrevet og usystematisk osv. Det tror jeg vi allerede har utvikla noen metoder for å unngå.

Kreftene må satses på det partiforberedende arbeidet

Dersom vi mener alvor med å gjenreise et kommunistparti, må vi ha én ting helt klart for oss: Det partiforberedende arbeidet må ha førsteprioritet – dette er ikke og kan ikke være noe vi driver med «på si». Dette innebærer at vi de nærmeste månedene bruker det meste av tid og ressurser på program- og vedtektsdiskusjoner, på organisatorisk oppbygging, på propagandaarbeid og på knytting av kontakter - særlig i de større byene. Sjølsagt verken kan eller skal vi avvikle vår løpende virksomhet i klubber og foreninger, i Nei til EU eller solidaritetsorganisasjoner. Vi kan ikke og skal ikke «avskjerme» oss fra klassekampen á la den nevnte «faseteorien». Men vi må rasjonere strengt med kreftene. Det fins et utall områder og felter der kommunistene ideelt sett burde vært drivende. Like klart er det at aksjonisme i brei skala vil bremse partiprosessen, i verste fall torpedere den.

Her snakker vi om en framtidsinvestering, om å legge grunnlaget for systematisk jobbing ut fra en helhetlig plan og en taktisk linje. Først da blir vi mer enn nyttige og flinke aktivister og organisatorer, først da blir vi organiserte kommunister i virkelig forstand.

Vi er langt færre enn forrige gang en ml-bevegelse ble stabla på beina i Norge. Men vi har også på flere områder bedre forutsetninger og bedre muligheter enn de hadde den gang. Det er ikke kvantiteten, men kvaliteten det kommer an på.

Personvernmelding