Direktivet vedtatt av EU-parlamentet den 18. juni er et utilslørt uttrykk for den imperialistiske og undertrykkende karakteren til Den europeiske union, støttropp for nyliberalisme og antifolkelig politikk.

Europa kontra Afrika. Av Carlos Latuff (CC)

Illustrasjon: Carlos Latuff (CC)

Direktivet gir anledning til å fengsle enhver «ulovlig» innvandrer, det vil si en immigrant uten papirer, fra 6 til 18 måneder, og står i motstrid til alle internasjonale avtaler om menneskerettigheter. Det er et rasistisk diskrimineringstiltak gjennomsyret av fremmedfrykt rettet mot folkene, i særdeleshet folkene fra Latin-Amerika, Afrika og Asia. 

Med dette viser de europeiske regjeringene ledet av Berlusconi, Merkel, Sarkozy, Zapatero osv., en total mangel på historisk hukommelse. De har glemt at europeerne på brutalt vis koloniserte det amerikanske kontinentet, India og en stor del av Asia, at millioner av spanjoler, italienere, tyskere, englendere, franskmenn, nordmenn, svensker, portugisere og andre, med andre ord folk fra hele Europa, så seg nødt til å emigrere til Amerika på leit etter et bedre liv, en arbeidsplass eller trygghet som de var nektet i sitt hjemland som følge av lokale eller borgerkriger (jfr den spanske borgerkrigen 1936–1939).

De ble ønsket velkommen og godtatt overalt hvor de kom. Europeernes integrasjon i disse nye landa er en kjensgjerning. Men Europa nekter nå folkene i Amerika de samme rettighetene som disse folkene gjestmildt tilbød de europeiske immigrantene.

De afrikanske folkene har blitt plyndra, slakta, deres nasjonale økonomi har blitt lagt i ruiner, de har vært ofre for slaveri fra de europeiske kapitalistene (fra Storbritannia, Belgia, Tyskland, Frankrike, Portugal, Spania). Etter at de er blitt styrtet ned i fattigdom, epidemier og hungersnød, tvinges de til å søke arbeid i Europa. Immigrantene setter livet på spill i små kanoer eller skjøre farkoster når de forsøker å krysse Middelhavet, Gibraltarstredet eller Atlanteren.

Idag fortsetter nykolonialismen. Militære og økonomiske makter viderefører plyndringa og utarminga av det afrikanske kontinentet. Samtidig sikrer de makta til reaksjonære og blodige regimer og støtter dem mot sitt eget folk, slik som med den tunisiske autokraten Ben Ali eller herskeren i Marokko som undertrykker både sitt eget folk og det sahrawiske folket.

I 1948 ble Verdens menneskerettighetserklæring undertegnet. I artikkel 13 står det at «Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser». Vergeløse innvandrere må være omfattet av denne artikkelen. Hvis da ikke menneskerettigheter bare gjelder for rike land, for kolonialister og imperialister?

Straks han ble kjent med innholdet i dette skamløse EU-vedtaket, skrev Evo Morales, president i Bolivia, en modig og presis tekst som raskt har fått støtte fra mange framstående ledere i Latin-Amerika, som Corréa, Chávez og andre. Morales slår presist fast at «innvandrerne er ikke ansvarlige for de sosiale samholdsproblemene som preger Europa; disse er en følge av utviklingsmodellene som er påtvunget fra Nord og som ødelegger hele planeten og som demonterer menneskenes samfunn».

Sjøl om vi tviler på at de evner å gjøre det på grunn av sine kapitalistiske interesser og på grunn av sin nyliberale politikk, krever vi at EU utvikler en politikk som respekterer innvandrerne, deres rettigheter, som ikke stigmatiserer dem og som ikke segregerer dem. Som president Morales sier er det på høy tid at de europeiske regjeringene gjør opp, «en gang for alle, hele den kolossale historiske, økonomiske og økologiske gjelda som de europeiske landa har til Den tredje verden (…) Dere kan ikke nå feile med 'integrasjonspolitikken' slik som dere feila med det såkalte 'siviliseringsoppdraget' i kolonitida…».

Arbeiderne i Europa og over hele verden må forene seg for å sette en stopper for denne kriminelle diskrimineringspolitikken til EU, en politikk som ligner den til USA-imperialismen og alle andre imperialismer. Slagordet som franske arbeidere og deres innvandrerkolleger har ropt ut i gatene i Paris, må lyde med kraft i alle land dere arbeidere fra andre land og kontinenter lever og jobber. Det er et slagord for solidaritet, brorskap og for motstand mot kapitalismens mekanismer for utbytting:

«Her jobber de, her bor de, her blir de!»

Madrid, juni 2008

Signert av bl.a.:
Arbejderpartiet kommunisterne, Danmark
Arbeidets kommunistiske parti, Den dominikanske republikk
Ecuadors Marxist-leninistiske kommunistiske parti
Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF)
Che Guevara-gruppa, Frankrike
Organisasjonen for gjenreising av Hellas kommunistparti 1918-1955
Revolusjonært demokrati (Revolutionary Democracy), India
Kommunistisk plattform, Italia
Mexicos kommunistiske parti (m-l)
Ml-gruppa Revolusjon, Norge
Arbeiderfronten i Pakistan (Pakistan Mazdur Mahaaz)
Proletarskaja Gazeta, Russland 
Spanias kommunistiske parti (m-l)
Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT)
Organisasjonen for gjenreising av et kommunistisk arbeiderparti i Tyskland (Arbeit-Zukunft)
Tyrkias revolusjonære kommunistiske parti (TDKP)
Venezuelas kommunistiske marxist-leninistiske parti
Øvre Voltas revolusjonære kommunistparti
Elfenbenkystens revolusjonære kommunistparti
Anatoli Pyzjov – Forbundet for arbeidernes fagforeninger i Russland “Arbeidets forsvar”, Russland
Arbeidernes ungdomsforbund “Den røde kommunen”, Ukraina, Kharkov
Arbeidernes marxistiske organisasjon “Orion”, Latvia
Kommunistisk plattform (marxist-leninistene), Norge

Personvernmelding