Politisk beretning til det 1. årsmøtet i KPml

Beretninga til det første årsmøtet i KPml er resultat av omfattende diskusjoner i organisasjonen. Ved siden av analysen av den aktuelle politiske situasjonen, som vi her offentliggjør, består beretninga også av en intern del om kommunistenes oppgaver og om den videre enhetsprosessen.

1. Den internasjonale situasjonen •  2. Dagens Norge   •  3. Kommunistene i en ny situasjon

1. Den internasjonale situasjonen

Vi lever i ei tid preget av kraftig skjerping av de imperialistiske motsetningene. På alle kontinenter pågår det rivalisering om innflytelse og markedsandeler. Inntil videre er de andre imperialistmaktene ikke sterke nok til å utfordre USA militært, og lystrer mer eller mindre motvillig den amerikanske taktstokken i den såkalte «krigen mot terror». Både innen- og utenrikspolitisk gir dette borgerskapet i alle imperialistiske stater rom til å ruste opp volds- og undertrykkingsapparatet, og medfører en lang rekke åtgjerder i form av sensur, overvåking og repressive tiltak retta mot egen befolkning. En del av denne kampanjen er av rasistisk, anti-muslimsk natur, en annen del er åpent antikommunistisk. Den siste delen omfatter alt fra direkte kommunistforbud (som i Tsjekkia og Baskerland/Euskadi) til krav om total omskrivning av historia og revisjon av skolebøker som skal innpode de unge at kommunismen er en ideologi som er mer «forbrytersk» enn fascismen. Fascistiske utviklingstrekk i statsapparatet i en rekke land går dermed hånd i hånd med åpen kamp mot kommunismen og mot progressive bevegelser i det hele tatt. Norge er på ingen måte unntatt denne utviklinga.

«Den kapitalistiske staten kan ta forskjellige former: den kan være borgerlig-demokratisk eller fascistisk. Men staten er alltid og uansett et redskap for den herskende klassen. Den kapitalistiske staten er i siste instans et voldsapparat, som brukes for å undertrykke arbeiderklassen». (Fra KPMLs plattform )


KAPITALENS OFFENSIV

Økonomisk kjører den imperialistiske verdensøkonomien tilsynelatende på høygir, aksellerert gjennom privatisering av det som tidligere ble ansett som samfunnsmessig eiendom, ikke minst i de tidligere sosialistiske statene. Nyliberalismen er et hovedvåpen for kapitalen i denne perioden, som brukes aktivt for å videreføre utplyndringa av de imperialistisk undertrykte landa og folkene.

Kapitalen har siden den fullstendige restaurasjonen av kapitalismen i det tidligere Sovjetunionen kjørt en målretta offensiv for å rulle tilbake alle landevinningene som den europeiske arbeiderklassen har gjort i etterkrigsperioden, angrep som retter seg mot lønninger, pensjoner og faglige og politiske rettigheter.

VOKSENDE MOTSTAND

Etter en lang periode med svekking av fagbevegelsen i Europa og en rekke nederlag overfor kapitalen, har den europeiske arbeiderklassen i økende grad rettet ryggen. Høsten 2007 var Europa hjemsøkt av svære streikebevegelser i blant annet Tyskland, Frankrike og Italia, der forsvar av pensjonsordninger og arbeidstid står sentralt. Flere av disse kampene antar uunngåelig en mer politisk karakter, ettersom de også retter seg mot storkapitalens ønsker om allmenn privatisering av offentlig sektor og alt som kjennetegner den «europeiske velferdsmodellen», og dessuten er preget av kamp til forsvar for vunne sosiale og demokratiske rettigheter. Siden seieren i kampen mot EUs grunnlovtraktat og mot arbeidskontraktsloven i 2006, har særlig de franske arbeiderne utmerket seg med sin motstandsvilje.

Disse tegna til økt motstandsvilje skjer delvis på tross av de faglige ledernes forræderiske «kompromisser», og bærer bud om at arbeiderklassen er i ferd med å gjenfinne sin kampkraft – og at den koordinerer kampen på tvers av landegrensene. Et annet trekk er at ungdommen reiser seg til kamp, og i mange tilfeller har sloss sammen med arbeiderne mot privatiseringer og forverringer.

KRIGSØKONOMI OG FINANSKRISE

Den relativt langvarige veksten i verdensøkonomien skyldes særlig to hovedfaktorer: på den ene sida den hurtig voksende kinesiske industrien og eksporten, og på den andre sida den amerikanske krigsøkonomien og landets låne- og dollarfinansierte budsjettunderskudd. Interessekonfliktene mellom den kinesiske og den nordamerikanske imperialismen kommer særlig til syne i handels- og valutapolitikken. Samtidig er USA fullstendig avhengig av Kina som avtaker av overprisa amerikanske dollar mot underprisa kinesiske yuan, mens Kina på sin side ser seg tjent med at USA fortsetter sin lånefinansierte import og krigspolitikk. Et økonomisk tilbakeslag, krise eller kollaps i en av disse to statene, vil ikke bare kunne ramme motparten med voldsom kraft, men vil forårsake krise i hele verdensøkonomien. Dette er ei krise som bare kan utsettes gjennom nye, råtne kreditter og så lenge Kina og andre imperialistmakter med store valutareserver godtar å finanisere en overpriset dollar. De første alvorlige tegnene på en forestående kreditt- og finanskrise som følge av en forbruksøkonomi basert på råtne boliglån og spekulasjon gjorde seg gjeldende i 2007. I januar 2008 stupdykket verdens børser, Oslo børs med mer enn 20 prosent. Børskrakket er en indikasjon på hva som kan komme.  Desperat inngripen fra den amerikanske og andre sentralbanker vil i beste fall utsette utbruddet av ei total krise som vil smitte over på alle andre sektorer av økonomien.

Den militære og nykoloniale rivaliseringa imperialistene imellom viser seg ikke bare i Midtøsten, men også i Arktis og gjennom EU/Frankrike og Kinas nykoloniale politikk og investeringer på det afrikanske kontinentet.

Imperialismen av i dag bevarer og forsterker alle kjennetegn som Lenin i sin tid ga. Den er blitt enda mer aggressiv og mer bakstreversk enn før. I tillegg er den globaliserte imperialistiske produksjonsmåten og det imperialistiske verdensmarkedet direkte årsak til de forestående miljøkatastrofene som er i ferd med å rive vekk ressursgrunnlag, legge landområder øde og driver millioner av mennesker på flukt. Aldri før har utsagnet «Sosialisme eller barbari» hatt større alvor og tyngde.

PÅ LÅNT TID

Tilbakeslaget for sosialismen som følge av revisjonistenes forræderi, har gitt imperialismen et pusterom. Men systemet er vikla inn i flere uløselige motsigelser enn noensinne. Arbeiderklassen og folkene reiser seg i stadig større omfang mot den nye verdensorden, særlig i Latin-amerika og Midtøsten og andre deler av Asia.

Imperialismen lever på lånt tid. Den truer med å legge hele menneskeheten i grava. Menneskehetens svar må være å legge imperialismen i grava, og bygge et mer framskredent og sivilisert samfunn, sosialismen – et samfunn utvikla og bygd i pakt med såvel menneskesamfunnets som naturens utviklingslover. 

 2. Dagens Norge

Det norske borgerskapet fråtser i eventyrlige profitter, for tida administrert av ei rødgrønn regjering, og kan samtidig lene seg tilbake i visshet om at den aktive klassekampen foregår på lavbluss. Dette er en situasjon som kan endre seg etter hvert som den sykliske oppgangen ser ut til å ha nådd toppen og butter mot stadig flere krisetegn, så langt mest tydelig manifestert gjennom krakket på Oslo børs i januar 2008.

Norge er som imperialistisk land med på aggressive kriger mot andre land og folk. Norske regjeringer har sendt styrker til okkupasjon i Jugoslavia, Irak og Afghanistan. Det store statseide selskapet StatoilHydro har interesser i mange land i den tredje verden, f.eks. Aserbajdsjan, Libya, Iran og Nigeria, og den norske staten er slik aktiv med på utsuging av vitale ressurser i andre land.

Norsk økonomi bygger i høy grad på olje- og gasseksporten, men er samtidig sårbar og svært avhengig av det kinesiske trøkket i verdensøkonomien. Norge er militært bundet til USA-imperialismen gjennom NATO, men i det norske folket er det utbredt misnøye med nye NATOs røverkriger. Det norske borgerskapet gjør samtidig sitt beste for å holde seg inne med EU og har forlengst forsaket den nasjonale sjølråderetten til fordel for underkastelse for diktatene fra Brussel. EØS-avtalen, Schengen-tilknytninga, NATO-medlemskapet og den aggressive økonomiske og militære norske imperialismen utenlands, viser at det norske borgerskapet har kastet de nasjonale interessene på båten. Det norske folket har to ganger, både i 1972 og 1994, trossa kapitalen og det overnasjonale unionsborgerskapet og sagt nei til EF/EU-medlemskap. Dette er viktige seire for arbeidsfolk og viser også at Norge har en levende antiautoritær tradisjon som har kommet til uttrykk i motkulturene, bl.a. i kvinne-, mål- og ungdomsrørsla.

Etter mange år med nedlegging av industriarbeidsplasser, vokser industrisysselsettinga i voldsomt tempo. NHO anslår at det trengs 100.000 nye industriarbeidere de nærmeste åra. Ikke dårlig for en «død» klasse!

Boligprisene er på et vanvittig nivå, og folk flest står i gjeld til opp over øra. Fagbevegelsens kamp er til tross for dette gjennomgående av defensiv natur, med fokus på forsvar av vunne rettigheter, som sjukelønnsordninga og pensjon. Fagbyråkratiet er ikke engang i stand til å utnytte den gunstige situasjonen til offensiv lønnskamp. Det reformistiske fagapparatet har i perioden 2003-2007 klart å gjennomføre regelbundne «moderate» lønnsoppgjør på tross av at eiernes profitter i disse åra med høykonjunktur har vært astronomiske. Denne linja har i overveiende grad blitt godtatt av arbeiderne, dels på grunn av lavt rentenivå kombinert med «sikkerhet» i oppskrudde boligverdier, og dels på grunn av at den venstrereformistiske fagopposisjonen som preger deler av mellomsjiktet i LO-apparatet i det store og hele har gått god for denne linja. Dette sjiktet støtter også opp om høyresosialdemokratiets anbefalinger om økte skatter for vanlige folk. De faglige lederne har dermed skuslet bort arbeidernes muligheter til å fremme og kjempe igjennom langt høyere lønnskrav under en høykonjunktur med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Den rødgrønne regjeringa har ytterligere disiplinert fagbyråkratiet og sørget for å holde arbeiderklassen i sjakk med forventninger til «vår regjering».

Høykonjunkturen har sørget for en noenlunde stabil situasjon reallønnsmessig, men samtidig brer skuffelsen over de rødgrønne seg i arbeiderklassen og i fagbevegelsen. Den politiske situasjonen er prega av at arbeiderklassen deler seg i oppslutning rundt de rødgrønne «fellesskapsløsningene» på den ene sida, mens en stor del av klassen søker til FrP og retorikken om lavere skatte- og avgiftstrykk. Klassens politiske bevissthet og visjonen om sosialistisk forandring er satt tilbake gjennom samspillet mellom de rødgrønne «arbeiderpartiene» og Fremskrittspartiet, som hver på sin kant fremmer ideer om en mer «folkelig» og spiselig kapitalisme for folk flest.

Offentlig sektor har vært under sammenhengende angrep i lang tid i form av konkurranseutsetting og privatisering. Arbeidsfolk har derfor måttet kjempe for å holde på sine opparbeidde retter og avtaler. I den såkalte kunnskapsøkonomien ser vi også at effektivisering, økt gjennomstrømmingstakt og kravet om inntjening innenfor høyere utdanning har lagt hardere arbeidspress på studenter og universitets- og høgskoleansatte. Dette innsnevrer rommet for kritisk refleksjon og kamp for ei annen samfunnsutvikling blant de intellektuelle.

I en situasjon der de revolusjonære og progressive kreftene trenger politisk klarhet og ledelse, har hele ”venstresida” spilt fallitt, uten annet å tilby enn en reformert og mer ”omtenksom” kapitalisme av gammelt sosialdemokratisk merke.

«Kapitalens farligste støttespillere er forskjellige «arbeiderpartier» og «marxister» som utgir seg for å være antikapitalister og sosialister. Opportunisme, sosialdemokratisk reformisme og revisjonisme vil alltid prøve å lamme arbeiderklassens kamp og føre den på villspor og til forsoning med klassefienden. Den er borgerklassens ideologiske støttepunkt og har de privilegerte delene av arbeiderklassen (arbeideraristokratiet) og visse intellektuelle sjikt som sitt sosiale ankerfeste. Det er umulig å gjøre ende på kapitalismen uten å gjøre ende på sosialdemokratismens og opportunismens lammende grep over arbeiderne.» (KPMLs plattform)

Fra AKP til Rødt

Likvideringa av AKP til fordel for det nye partiet Rødt har bidratt til og forsterket denne prosessen. SV har gått med raske skritt mot høyre, og RV/AKP har fulgt etter og framstår i dag omtrent som SV på 70- og 80-tallet. Nedlegginga av AKP som erklært kommunistisk parti våren 2007 har ikke bare organisatoriske konsekvenser: dette var også et signal til borgerskapet om at kommunistene skrinlegger sitt prosjekt om å vinne arbeiderklassen for revolusjon og et sosialistisk Norge. Prosjektet Rødt er i innhold et varsel om at klassekampen skal føres inn i reformistiske baner som ikke grunnleggende truer det rådende kapitalistiske systemet.

Ledelsen i det gamle AKP har gjennom sin tilslutning til dette partiprosjektet tilsynelatende klart å bevare lojaliteten og forhåpningene også til den overveiende delen av partiets kommunistisk orienterte medlemsmasse. Partiets revisjonistiske utvikling gjennom flere år har passivisert medlemmene, og den ideologiske fostringa har vært på et lavmål. Det gjennomgående lave politiske og ideologiske nivået i partiet har underlettet ledelsens prosjekt. Blant mange av de eldre kadrene har samtidig fusjonen til det mer uforpliktende Rødt vært et behagelig alternativ til mange års oppslitende partiarbeid og aktivisme. Andre igjen har sett sitt snitt til å velge den totale passiviteten, noen av disse med utviklinga mot høyre som påskudd. Atter andre har latt seg lulle i søvn med forhåpninger om at kommunister innafor Rødt på et seinere tidspunkt skal klare å endre kursen i «revolusjonær retning». Det er en illusjon – en illusjon som for øyeblikket er til stor nytte for Rødt-ledelsen og tilsvarende skadelig for den nødvendige ideologiske og organisatoriske avklarings- og utskillingsprosessen i og omkring Rødt.

«Gjennom analyse, propaganda, agitasjon og aktivitet må kommunistene avsløre og bekjempe opportunismen som uttrykk for borgerlig ideologi i arbeiderklassens og de intellektuelles rekker.»

3. Kommunistene i en ny situasjon

Et mindretall av kommunistene med bakgrunn fra AKP har holdt fast ved sine prinsipper og har innsett nødvendigheten av å forene kommunister med ulik bakgrunn på ny i ett marxist-leninistisk parti. Kommunistisk plattform KPml ble danna på dette grunnlaget samtidig med etableringa av fusjonspartiet Rødt. Norges Kommunistiske Studentforbund (NKS) og ML-gruppa Revolusjon har vært initiativtakere og pådrivere i enhetsarbeidet, begge organisasjoner slutter aktivt opp bak KPml.

KPml har i løpet av 2007 formulert en politisk plattform og har tatt de første skrittene for utvikling av propagandaarbeidet, teoretiske studier og organisatorisk lagsbygging. Propagandaflaket kpml.no utkommer regelmessig og KPml har så langt tatt redaksjonelt ansvar for utgivelsen av ett nummer av tidsskriftet Revolusjon. Til sammen er dette et betydelig løft i kommunistenes propagandavirksomhet.

Sommeren 2007 gjennomførte KPml et enhetsseminar som blant annet vedtok en plan for enhetsprosessen, med en partiforberedende organisasjon som erklært målsetting. Organisasjonen har gjennomført åpne og lukka diskusjons- og studiemøter i flere byer, organisert en markering av Oktoberrevolusjonen samt lagt opp til et omfattende studiearbeid både eksternt og internt.

KPml har invitert alle erklærte marxist-leninister, enten de er organiserte eller ikke, med i denne prosessen for et brudd med Rødts reformistiske kurs og for samling i et nytt kommunistisk parti på marxismen-leninismens grunn.

«Kommunistisk plattform har tatt mål av seg til å forene kommunistene i Norge. I en situasjon der den norske arbeiderklassen står uten et kommunistisk parti, ser vi det som vår plikt å gjøre vårt til å gjenreise klassens parti, til å skape et kommunistisk alternativ. Vi innbyr alle revolusjonære som ikke har gitt avkall på sin marxist-leninistiske overbevisning til å delta i den forestående kamp- og enhetsprosessen for å gjenreise partiet.» (KPMLs plattform)

Også gruppa Tjen Folket (TF) har vært ønsket velkommen i enhetsarbeidet, men TF har i stedet valgt å stille ultimatum som i utgangspunktet har blokkert for videre diskusjon. TF-ledelsen har seinere gått til åpent offentlig angrep på KPml. Kommunistisk plattform har tilbakevist og fordømt dette angrepet i heftet «Tjen folket eller tjen andre?» og tar til etterretning at flere medlemmer av TF innser at ledelsens angrep på KPml både i form og innhold har vært skadelig for det kommunistiske enhetsarbeidet.

ENHET-KRITIKK-ENHET

En kommunistisk samlings- og enhetsprosess blant kamerater fra ulike tradisjoner,  stiller høye krav til prinsippfasthet, tålmodighet og evne til fleksibilitet. En framgangsrik prosess forutsetter både aktiv samhandling og utvikling av en felles praksis på de fleste områder, samtidig som det er nødvendig å bryne teoretiske standpunkter og stille ideologiske spørsmål skarpt. Enheten kan bare konsolideres og bygges videre på et sunt grunnlag dersom begge disse sidene i prosessen er til stede. Kritikk og sjølkritikk skal bidra til høyere grad av enhet gjennom enhet-kamp-enhet.
Det er den kollektive ånden og viljen til å oppnå høyere grad av enhet, og dermed styrke, som må ligge i bånn og prege denne prosessen.

«Vi er innstilt på å overvinne eventuelle fordommer, meningsforskjeller og taktiske uoverensstemmelser som stammer fra forskjellige tradisjoner, og vil bygge en solid ideologisk enhet gjennom felles praksis og felles studier. Bare slik, gjennom felles praksis og teoretisk meningsbryting med en stadig sterkere enhet som mål, kan en virkelig enhet bygges.» (KPmls plattform)

KPml trenger flere kommunistiske kadre. Mangelen på kadre er en av våre største svakheter. I tillegg er det viktig at våre kadre blir bedre skolert og utvikles til et stadig høyere nivå. Derfor må kaderutvikling gjennom grundige studier og disiplinert organisatorisk og politisk arbeid ha førsteprioritet. Utvikling og konsolidering av ei kjerne kommunister med solid grep om marxismen-leninismen er en forutsetning for videre framgang.

PROPAGANDAARBEIDET

Propagandaarbeid og ideologisk og teoretisk kamp vil nødvendigvis innta en overordna plass i den fasen enhetsarbeidet befinner seg i. De politiske kampområdene må begrenses til et fåtall områder der kommunistene har aktivitet og posisjoner.

INTERNASJONALISME

KPml vil i den kommende perioden legge større vekt på det internasjonale arbeidet og knytte flere internasjonale kontakter, fordi vi anser oss sjøl som en levende del av den internasjonale ml-bevegelsen.

«Kommunistene er internasjonalister og ser på sin kamp som del av den internasjonale kommunistiske bevegelsens kamp. Vi gir høy prioritet til samarbeid og forbindelser med marxist-leninistiske partier og bevegelser som deler vårt syn på klassekampen og behovet for å samordne kommunistene også i global målestokk.»

Personvernmelding