Det er i krisetider at både institusjoner, partier, politiske og faglige organisasjoner og deres ledere for alvor viser hvem de er og hva de står for. Det skal treffes beslutninger, og de skal gjennomføres. Det hjelper ikke å legge pynt på kaken, for kaken er borte. Virkeligheten kommer for en dag.

En arbeiderfiendtlig union. Bildet: Protest mot tjenestedirektivet. I slike tider skrelles tykke lag av sosial og politisk demagogi vekk. Hvor mange «røde» regjeringer har ikke vist seg å være blå eller hvite på innsiden? Eller ta Den europeiske Union, hvor finanskapitalen avsetter og innsetter regjeringer, og alt snakket om «folkenes Europa» er forsvunnet, og alle de positive tilleggsordene om unionen – den sosiale, den progressive, den moralske, den demokratiske union – er blitt til ett eneste: Den kriserammede union.

Det er krise, og krise betyr skjerpet klassekamp mellom kapital og arbeid. Det er til og med skjerpet krise, og det betyr beinhard klassekamp, klassekamp som beveger seg mot store sosiale rystelser, hvor perspektivet revolusjon plutselig blir nært igjen – og hvor makthaverne ruster seg for å slå ned protester og motstand med politi, domstoler og terrorlover. Og med militæret, om de finner det nødvendig.

Det som foregår i EU-landene i dag er ikke noe annet enn et gigantisk røvertokt fra finanskapitalens og kapitalistenes side mot arbeidsfolk, mot det store flertall – elever og studenter, pensjonister, de som har arbeid og de som ikke har det.

Millioner kastes ut i fattigdom av troikaen ECB, EU og IMF, som dikterer nedskjæring på nedskjæring for at vanlige grekere, italienere eller spanjoler skal betale for en krise de ikke har det minste ansvar for.

Tilfellet Hellas er det mest ekstreme, men bare et forvarsel om hvordan det kan gå. Troikaen vil nå at den fattige befolkningen skal arbeide 6 dager i uken – de som har arbeid, altså. De andre, de overflødige, kan sulte i hjel. Og så kan de greske øyer legges ut for salg, så finansfolk og politikere kan utvide sine private ferieparadis.

For å lamme arbeidernes og den brede befolkningens motstand mot nedskjæringspolitikken, den dypt forhatte nyliberale «reform»-politikken, skal mulighetene for massekamp innsnevres. Derfor pågår det en konstant aktivitet for å splitte og ødelegge kommunistiske organisasjoner og revolusjonære bevegelser. Og derfor er arbeidernes faglige organisasjoner og faglige rettigheter kommet direkte i troikaens skuddlinje.

Den Europeiske Faglige Samorganisasjon EFS (ETUC) av sosialdemokratisk og sosialistisk orienterte fagforbund ringer nå (endelig) for alvor med alarmklokkene. Det foregår overalt i EU en klar beskjæring av de faglige rettighetene under dekke av krisebekjempelse. De nyliberale arbeidsmarkedsreformene svekker de arbeidendes stilling og kampmuligheter i alvorlig grad.

Denne uken måtte EU-kommisjonen riktig nok gi opp å få gjennomført et grovt inngrep i konfliktretten – den såkalte Monti2 – på grunn av svært bred motstand. Det handler om utenlandske virksomheters utstasjonering (bruk av utenlandsk arbeidskraft) med dårligere (eller ingen) overenskomster i land med bedre avtaler.

Dommen i den såkalte Laval-saken, hvor EU-domstolen dømte en svensk arbeideraksjon som i strid med EUs regler for det indre markedet, skulle gjøres til EU-lov. Men selv om det ikke lyktes i denne omgang, er det stadig EU-domstolen som avgjør om en konflikt eller en blokade er lovlig, og EU-toppen har langt fra gitt opp å få fratatt arbeiderne streike- og blokaderetten gjennom EU-lovgivning.

Arbeiderne i landene som er rammet av eurokrisen er særlig utsatt for angrep på sine faglige rettigheter og dermed på sine kampmuligheter. Alt sammen går i en retning: Gjeldende avtaler og regler sies opp og endres, og de forringes for arbeidernes vedkommende.

Det skal ikke finnes noen nedre grense for utplyndringen: til gjengjeld skal det være fastlagte grenser for protest og kamp: Det må ikke forekomme – og det skal helst betraktes som sivilt opprør og være underlagt politi og domstoler.

Det var med en slik bakgrunn at massakren på 45 gruvearbeidere i Sør-Afrika fant sted – en massakre som har utløst stadig mer omfattende og mer militante protester fra gruvearbeiderne. I Spania er det også gruvearbeidere som har stilt seg i spissen for kampen mot nedskjæringspolitikken.

Dessverre er det ikke de faglige organisasjonene og deres toppledelser som har stilt seg i spissen for motstanden hverken mot det nyliberale plyndringstoktet eller reformpolitikken. Ganske mange av dem har til og med støttet EUs krisepolitikk, når den bare ble gjennomført av en «sosialistisk» regjering, av en «sentrum-venstre-regjering» som tidligere i Hellas og Spania.

EFS protesterer, mer eller mindre helhjertet, men kun verbalt, og uten å la det få konsekvenser og dermed bruke konfliktretten og mobilisere til militant massekamp mot den kapitalistiske nedskjærings- og reformpolitikken. Hvis EFS var noe tess, ville den bekjempe det arbeiderfiendtlige EU og hele det nyliberale sirkuset – og ikke fabulere om en diffus «sosial union».

Krisen viser også det sanne ansiktet til de faglige organisasjonene og de faglige lederne. Det er ikke den kjempende arbeiders ansikt. Det er fagbyråkratenes, arbeideraristokratenes og klasseforrædernes ansikter.

~lv

Oversatt fra Kommunistisk Politik Netavisen.

Personvernmelding