Flag of Scotland.Skottland fortsetter som del av Storbritannia, sjøl om folkeavstemninga ga et klart flertall for løsrivelse i skottenes største by, Glasgow.

På oppløpssida på valgdagen 18. september så det ut til å bli dødt løp mellom ja- og neisida. Store doser propaganda fra London greide likevel å så usikkerhet om framtida for et sjølstendig Skottland – ikke minst i forhold til pensjoner og sosiale rettigheter. Mange tvilere stemte nei «for sikkerhets skyld».

Like fullt vil den svære skotske mobiliseringa framtvinge innrømmelser fra London og et utvida autonomi for Skottland. Noe mindre enn det vil skottene aldri akseptere.

Statsminister David Cameron trekker et lettelsens sukk, men smitteeffekten fra Skottland uroer Westminster uansett. Problemene står praktisk talt i kø. Det nasjonale spørsmålet i det nordlige Irland er fremdeles uløst. Den irske sjølstendighetskampen har riktignok sine egne særegenheter og er ikke direkte sammenlignbar med Skottland. Nord-Irland er strengt tatt heller ikke del av Storbritannia, men «bare» av Det forente kongerike (United Kingdom). Men både waliserne og de øvrige keltiske minoritetene i Storbritannia lar seg inspirere av så vel irene som skottene, og vil legge økt trykk bak sine nasjonale krav.

– En torpedo mot EU

Ulyden fra sekkepipene i the Highlands plager også regjeringer i andre flernasjonale europeiske stater, som for eksempel Belgia og Spania.

Den spanske høyrestatsministeren Mariano Rajoy har omtalt den skotske folkeavstemninga om uavhengighet som «en torpedo mot vannlinja på Den europeiske union». Rajoy er særlig redd for katalanernes og baskernes kamp for uavhengighet fra Madrid. Hundrevis av katalanere har da også valfarta til Skottland for å hente inspirasjon.

Et sjølstendig Skottland ville fått alarmklokkene til å ringe i mange imperialistiske hovedkvarterer, både i London og i Brussel. Restene av det britiske imperiet ville fått seg enda et banesår, denne gang i form av et dolkestøt «innenfra». Det ville, iallfall på kort sikt, ført til alvorlige rystelser for den britiske imperialismen, for EU og for NATO.

Uavhengighet med forbehold

Men det var på ingen måte gitt at skottene ville ha sluppet ut av den ene eller den andre unionens grep, sjøl med et ja-flertall. Skulle de for eksempel klynge seg til euroen som erstatning for pundet, ville uavhengigheten ha vært fiktiv fra starten av. NATO ville aldri uten videre oppgi alliansens kontroll med øyene og det strategisk viktige havområdet mellom Skottland og Island. Den lokale regjeringa utgått fra Scottish National Party (SNP) går da også inn for NATO-medlemskap og har brukt dette som et argument i kampanjen for å stemme ja til sjølstyre.

Klasse og nasjon

At skottene har rett til å bestemme i eget hus er hevet over debatt. Det er de skotske arbeiderne sjøl som må avgjøre om fortsatt union eller kamp for løsrivelse best tjener klassens interesser, i og utenfor Skottland. Et fremdeles uløst nasjonalt spørsmål vil bidra til å svekke og overskygge klassekampen, i hvert fall overfor kapitalister fra den «egne» nasjonen. Stemmetallene i arbeiderbyene Glasgow og Dundee viste da også flertall for uavhengighet. På den andre sida ville nye grenselinjer kunne bidratt til å splitte arbeiderne i sør og nord langs mer eller mindre kunstige skillelinjer. Skotske og engelske arbeidere snakker tross alt samme språket. Det er også en kjensgjerning at det nordlige England og Skottland, samt Wales, er den rødeste delen av Storbritannia.

Et par millioner skotter er i dag knust av at de tapte denne historiske folkeavstemninga. Bare framtida vil vise om Skottland faktisk vil få tilstrekkelig store innrømmelser innafor et forent Storbritannia til at det nasjonale såret ikke utvikler seg til en verkebyll og en hemsko for klassekampen. Med andre ord hvorvidt London kommer til å innfri de høytidelige løftene som ble gitt for å avverge et ja til skotsk sjølstyre.

Nye krav om sjølstyre i Europa

Det som er sikkert, er at folkeavstemninga i Skottland vil føre til krav om mer sjølstyre, autonomi og uavhengighet både på de britiske øyer og i andre deler av Europa. Det er ei utvikling som kan gå i progressiv lei med arbeiderklassen i ledelsen, men den kan også utnyttes og manipuleres av fascistiske og imperialistiske krefter. I Ukraina ser vi resultatet når det nasjonale spørsmålet ikke blir løst på demokratisk vis.

Personvernmelding