«Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.» (Soria Moria-erklæringa.)

Arbeiderpartiet har bestemt seg for å trumfe tjenestedirektivet (TD) gjennom i regjeringa. Knefallet fra LO såvel som fra de såkalte «nei-partiene» i regjeringa er totalt.

SV og Sp enkel match for Jens. Foto: Bjørn Sigurdsøn/SMKNæringsminister Sylvia Brustad presterer å si at «Tjenestedirektivet er godt for Norge», noe som oversatt fra regjeringsspråk betyr «godt for kapitalen». Motstanderne av å nytte reservasjonsretten avstår heller ikke fra å bruke finanskrisa som «argument» for innføring av direktivet i Norge. Det er en slags logikk i det: Dårlige tider for kapitalen øker jo behovet for lønnsnedslag og sosial dumping!

LO-leder Roar Flåthen sier seg tilfreds med at Stoltenberg «garanterer» at EU-domstolen ikke vil overkjøre faglige og sosiale rettigheter her til lands. Flåthen og Mosti tiltror åpenbart en norsk statsminister guddommelige evner, reint bortsett fra at de gir totalt faen i sitt eget grunnplan og krystallklare vedtak fra Fagforbundet, Handel og Kontor, El og It osv. samt store LO-avdelinger som Trondheim og Oslo.

Med 10 mot 9 stemmer i statsråd vil DNA bruke kjøttvekta, medregna sine erklærte EU-motstandere i regjeringskollegiet: Trond Giske, Anniken Huitfeldt og Helga Pedersen. De «prinsippfaste» nei-partiene SV og Senterpartiet får lov til å ta dissens for å kamuflere sitt svik overfor velgerne. Dermed håper de på å kunne holde fasaden overfor EU-motstanderne og slippe å bli buet ut når de stiller på Nei til EUs landsmøte på Hell denne helga. I stedet vil de bryske seg med at «vi tok dissens».

La dem ikke slippe unna med maskeraden!

 

Et varslet svik

Vi hører innvendingene: – Men SV og Senterpartiet har jo ikke noe valg! Det er flertall mot å bruke vetoretten på Stortinget uansett! Om de truet med å trekke seg fra regjeringa ville jo hele det rødgrønne prosjektet sprekke!

Men dette er både lettvint og falsk argumentasjon. Visst hadde og har SV og Sp et valg! For en gangs skyld har de to partiene en glimrende anledning til å stille Stoltenberg til veggs, hvis de hadde villet. En trussel fra SV/Sp om å trekke seg fra regjeringa ville tvinge de sjølerklærte EU- og direktivmotstanderne blant Ap-statsrådene til å velge: Stem for regjeringsprosjektet eller for EU! Nå kan de være lojale mot sin partileder og statsminister uten å risikere noe som helst.

Ville regjeringsprosjektet havarere hvis SV/Sp hadde framsatt trusselen om å trekke seg ut? I så fall er det Stoltenberg sitt ansvar, når han insisterer på å fronte et tjenestedirektiv som allerede regjeringserklæringa setter foten ned for. Stortingsflertallet er som det er, med eller uten SV/Sp i regjering. Ved å sette hardt mot hardt kunne juniorpartnerne ha framtvunget bruk av reservasjonsretten.  Småborgerpartiene er imidlertid mer opptatt av taburett enn vetorett. Dette har Stoltenberg følt seg hundre prosent trygg på. Ellers ville han ha lagt seg flat, eller i det minste forsøkt å utsette spørsmålet til etter valget.

Mange er forbauset over dette sviket fra Sp/SV. Det er det ingen grunn til å være. Allerede for to år sia forberedte «nei»-partiene sin retrett gjennom å utvanne sine tidligere utvetydige krav om å bruke reservasjonsretten. SVs landsstyremøte den 26. november 2006 sørget for å mildne et forslag til uttalelse om at «reservasjonsretten må brukes». I stedet ble følgende formulering vedtatt: «Utgangspunktet for debatten om tenestedirektivet må vera at vi reserverer oss med mindre vi er sikre på at vi vil kunna hindra sosial dumping, verna grunnleggande tenester og bevara styresmaktene sin kontroll og forbrukarvern».

 

Også Senterpartiet modererte motstanden sin på partiets landsstyremøte 19. november 2006: «Informasjonen om konsekvensene ved direktivet har ikke redusert Senterpartiets skepsis. Regjeringen må i sitt videre arbeid med saken foreta grundige konsekvensutredninger og sikre en bred, åpen debatt». [Skittent spill om Tjenestedirektivet , 24.11.2006]

 

Direktiv for økt konkurranse, privatisering og sosial dumping

«Formålet med tjenestedirektivet er å øke konkurransen i arbeidslivet. Det vil også øke omfanget av sosial dumping, fordi arbeidsmarkedet omfatter 28 land med enorme forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, regelverk og fagorganisering. Tjenestedirektivet vil i tillegg føre til økt privatisering.

Sosial dumping er blitt et stort problem i Norge og andre europeiske land. LO og en del fagforbund har foreslått tiltak som skal motvirke sosial dumping:

  • Innføring av ILO 94 vil bety norske lønns og arbeidsvilkår på alle offentlige oppdrag.
  • Solidaransvar som betyr at hovedentreprenør er ansvarlig for at lover og regler følges av underentreprenører.
  • Skjerpelse av regler mot kontraktører.
  • Gjennomføring av ID-kort på anlegg.
  • Full innsynsrett i lønns- og arbeidsvilkår.
  • Krav til autorisasjon for ulike tjenesteselskaper.

    

Det er svært sannsynlig at slike krav vil være i strid med tjenestedirektivet. Direktivet begrenser kraftig mulighetene for å kontrollere tjenesteytere registrert i EU-land.»

På denne presise måten oppsummerte LO i Oslo tjenestedirektivet i en enstemmig uttalelse høsten 2006. Det er ikke blitt mindre sant siden.

Mot oss, ikke med oss

Etter de første voldsomme masseprotestene i Europa mot tjenestedirektivet (også kalt Bolkestein-direktivet eller servicedirektivet), ble EU-politikerne tvunget til å lage en svakt utvannet versjon som ble presentert som en «seier» av sosialdemokratene. Det var og er bløff. Saken er at de områdene i det «modererte» direktivet som gir rom for ulik tolkning, skal avgjøres av EU-domstolen, og her er det ingen ankerett. I forhold til utstasjoneringsdirektivet, som av ja-sida blir utlagt som et slags sosialt sikkerhetsnett, har vi allerede sett hvordan EU-domstolen i fire saker konsekvent dømmer mot arbeidsfolk og fagbevegelsen, og setter nasjonalt lovverk og kollektive avtaler til side til fordel for kapitalens fire friheter, som den er satt til å verne om. Det burde være nok å si Viking, Laval, Rüffert og Luxemburg.

Fra fagbevegelsen såvel som fra deler av Nei til EU har det lenge vært messet om den heldige omstendighet at «vi har en regjering som arbeider med oss, ikke mot oss». Denne illusjonen er det nå knapt noen som kan tro på. Regjeringa er og blir ei regjering for borgerskapet, ikke for arbeidsfolk. Den er verken rød eller grønn. Den eneste grunnen til at den har en viss folkelig støtte, er at den kan skremme med FrP-spøkelset som et enda verre alternativ.

For vår del ønsker vi det rødgrønne prosjektet god tur til helvete, med håp om at Nei til EU holder kullet glødende hett og lar tvetunga politikere gå jernbyrd under  landsmøtet på Hell.

Personvernmelding