Tom lommebokKapitalismen er avhengig av evig vekst. Uten profitt går markedsøkonomien i stå. Gang på gang er de indre motsigelsene i kapitalismen løst på ulike vis; overproduksjonskriser løst ved ødeleggelse av produksjonsmidler i kriger, ressursmangel er løst gjennom okkupasjon av nye områder og markeder, fallende profitt er løst gjennom økt utbytting og hardere undertrykking og manglende kjøpekraft etter perioder med for effektiv utbytting er løst med statlige inngrep og sosialdemokratisk omfordeling når intet annet har vært mulig.  

Ved årtusenskiftet var situasjonen at det ikke lenger fantes nye landområder på jorda å erobre. Sammenbruddet i Sovjetunionen og deres allierte hadde gitt et midlertidig pusterom, men bare et tiår etter var ranet av det som tidligere var felleseie fullført og mulighetene for økt utbytting var små. Den livsnødvendige veksten var truet. Samtidig ble det for alvor kjent at klimaendringene også truet videre ekspansjon. Kort sagt: Kapitalismen hadde fått alvorlige pustevansker. I realiteten var kapitalismens ”glanstid” allerede over. På samme måte som slavesamfunnet og føydalsamfunnet en gang kom i konflikt med de materielle rammene var det nå kapitalismen som stod for fall. Men denne gangen var det ikke noe parti eller noen folkebevegelse som stod klar til å gi det foreldede samfunnssystemet dødsstøtet.  I stedet sørget de rådende politiske regimene for å gi de nye finansfyrstene frie tøyler. De etablerte raskt en ”liksomøkonomi” der de kunne handle videre basert på en illusorisk forventning om avkastning. Pensjonsfond og arbeidsfolks sparepenger var en av innsatsfaktorene som holdt maskineriet i gang. Alt ble gjort til handelsvare, til og med lån gitt til folk og stater uten betalingsevne ble kjøpt og solgt. Dette kunne pågå i noen år, men så kom sjokket.

Nyliberalismen som ble feiret av borgerskapet på 90-tallet fikk samme effekt som å pisse i buksa; varmt og godt med det samme men iskaldt og stinkende etter en stund. I motsetning til hva de borgerlige hadde lovet var vi ikke kommet til historiens slutt med varig fred. I 2008 hadde vi i stedet  krise og krig. Nå forsøker atter en gang borgerskapet i Norge med Kristin Halvorsen i spissen å redde kapitalismen ved å tømme statskassa, folkets sparepenger, og dele pengene ut til de aller rikeste i landet. Gjennom dette er det nok en gang vist at den monopolistiske statskapitalen er nøye sammenvevd med privatkapitalen og en garantist for kapitalismen.  Forsøket på å holde kapitalismen kunstig i live litt til med statsmidler vil vise seg å ikke være nok. Det er en form for utbytting av arbeiderklassen som bare fungerer bra til staskassa er tom og kanskje et lite stykke lenger. USA kan i kraft av sin overlegne våpenmakt fortsette ganske lenge ved hjelp av lån, men det grunnleggende problemet med å få til ny vekst kan ikke løses med enda mer lån. Verden rundt arbeider borgerskapet iherdig for å finne en mer permanent løsning og det mest nærliggende kan være en stor krig. Den vil koste mange mennesker dyrt, mange må ofre livet for kapitalismen.

La oss heller gi kapitalismen dødsstøtet og la dette ubrukelige systemet ende på historiens skraphaug framfor å ofre livet for å redde profitten til utbytterene.

Gjester

Vi har 59 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvernmelding