Denne artikkelserien vil ta for seg forskjellige områder og temaer der vi så konkret som mulig vil vise – ut fra objektive norske forhold – hvorfor sosialismen er kapitalismen overlegen.

– Joda, kapitalisme fører med seg mye dritt, men vi har det tross alt ganske bra her til lands. Hvorfor skulle sosialisme bety at flertallet får det bedre?

Alle kommunister og revolusjonære har møtt motforestillinger av denne typen i diskusjoner med arbeidskamerater, familie og venner. Arbeidsfolk vil ikke gjøre revolusjon bare fordi de er forbanna på det rådende samfunnssystemet. De vil først vite at det fins noe bedre å sette isteden. Sosialismen må være et konkret og håndgripelig mål som er oppnåelig og som det er verdt å kjempe for.

Sosialdemokrater fra Ap til Rødt har helt slutta å snakke om sosialisme, de prater heller om å «begrense finanskapitalens makt» og om «økonomisk demokrati». Desto viktigere er det at vi kommunister blir flinkere til å forklare hva vi kjemper for, og hvorfor revolusjon og sosialisme vil bety enorme forbedringer for det arbeidende flertallet.

I denne artikkelserien tar vi opp forskjellige områder der vi så konkret som råd viser hvorfor kapitalismens og sosialismens svar er diametralt forskjellige.

Første artikkel: Bolignød og dyrtid

Under sosialismen fins det ingen bolignød og heller ikke noe boligmarked. Ingen eiendomsmeglere og ingen dokumentavgift.

Bolignød, boligmarked, boligdyrtid og boligboble er begreper som møter de fleste i dagens samfunn. Det å skaffe seg tak over hodet er i utgangspunktet en menneskerett. Men alle unge som har oppsøkt det såkalte boligmarkedet i storbyene vet at denne retten bare gjelder hvis du har stinn lommebok eller rike foreldre, noe de færreste unge har.

Forretningsbygg og hoteller skyter i været, mens boligbygginga henger langt etter.For et krypinn på ett eller to rom må en ungdom legge halvannen million på bordet. Det er i praksis en umulighet for alle som ikke får forskudd på arv eller låner av foreldrene sine.

Men kan de ikke leie? Noen kan, men det er så svindyrt at en ungdom som er leieboer aldri vil klare å legge nok til side for å kjøpe en permanent bolig. Dessuten har Norge forsvinnende få utleieboliger sammenlikna med de andre nordiske landa.

Altså må mange først tigge sine foreldre og besteforeldre for å skaffe nok egenkapital (15 %) til at de kan fortsette tiggergangen til banken. Og deretter gjøre seg til gjeldsslave for det meste av livet. De som ikke klarer å skaffe denne egenkapitalen, blir enten boligløse eller de blir flådd på utleiemarkedet.

Noen tall for å illustrere: I 1992 hadde fem prosent av husholdningene ei gjeld større enn tre ganger samlet inntekt. I 2011 gjaldt dette for femten prosent av husholdningene, viser statistikken. Hver sjette småbarnsfamilie har i dag over tre millioner i gjeld!

Siden 1992 har boligprisene i Norge økt med 430 prosent, ifølge den offisielle statistikken fra eiendomsmeglerbransjen og analysebyrået Pöyry.

http://www.dinepenger.no/bruke/boligprisene-opp-430-prosent-paa-20-aar/10061653

I same periode har den nominelle lønna blitt doblet. Det vil si at boutgiftene har økt fire ganger mer enn lønna. Sånn er den kapitalistiske idyllen i det rike Norge. Og dette er før boligbobla som alle skjønner må sprekke, har sprukket.

Men hvorfor skulle et sosialistisk samfunn løse boligkrisa?

For det første:
Sosialismen betyr at statsmakta tjener arbeiderklassen, ikke eiendomsspekulanter, entreprenører eller bolighaier. Noe av det første som skjer etter en sosialistisk revolusjon er at eiendom skapt gjennom andres svette blir ekspropriert. Med midlertidig unntak for privat grunn som brukes av produsenter i primærnæringene, vil all grunneiendom bli overtatt av staten. Det blir slutt på at tomter eller boliger kan omsettes til fantasipriser på et såkalt fritt marked.

Dermed gjør sosialismen kort prosess med eiendomsspekulasjon. Hotelleiere som Olav Thon og Petter Stordalen vil dermed ikke lenger være hotelleiere. Mens det nye samfunnet bygger nøkterne og hensiktsmessige boliger for folket, kan hotellene brukes til å innkvartere de mange uten husvære eller med dårlige boforhold.

For det andre:
Under sosialismen fins ikke svingende renter, gjeldsslaveri eller skatter for vanlige arbeidsfolk. Det er en statlig oppgave å sikre at alle har tak over hodet. Det er ikke opp til private banker eller svingninger på boligmarkedet om du får deg et sted å bo. Den sosialistiske staten finansierer all boligbygging og byutvikling. Lønna blir vanligvis ikke skattlagt, slik den borgerlige staten med den ene handa gir statsansatte eller trygdemottakere lønn og pensjon, og med den andre handa drar inn store deler av beløpet som skatt (noe som jo også fordrer et vanvittig byråkrati).

For det tredje:
Sosialismen har til oppgave å tilfredsstille folkehusholdningens materielle og kulturelle behov. Det kan bare gjøres ved en langsiktig plan for samfunnsutviklinga. De økonomiske planene under sosialismen kan være både presise og langsiktige, fordi dette er et system som ikke er herjet av kapitalistiske kriser, av markedets uforutsigbarhet og kapitaleiernes styringsrett.

Under sosialismen, når den økonomiske planen legger opp til oppbygging av en ny industrivirksomhet i, la oss si Hønefoss, så planlegger den samtidig for hvor mange boliger som skal stå ferdig når fabrikken er klar, og den tar høyde for hvor mye tilgjengelig arbeidskraft og råmaterialer som trengs for at disse oppgavene løses til riktig tid. Det er ingen risiko for at fabrikken blir nedlagt etter noen år, fordi produksjonen inngår i den samfunnsmessige planen for å sikre folkets behov for bestemte industri- eller fødevarer. Den er ikke oppretta for å gi private eiere profitt.

Under kapitalismen vil nybygginga av boliger på Hønefoss først skje når entreprenører finner at det vil være lønnsomt for dem. Det vil i praksis si etter at fabrikken står ferdig. Når fabrikkeierne etter noen år finner ut at virksomheten ikke gir nok profitt, kan de helt enkelt legge den ned. Hundrevis av arbeidere blir arbeidsløse, de tvinges til å flytte. Titalls helt nye boliger blir forlatt.

For det fjerde:
Under sosialismen vil det ikke være tillatt å la boligkomplekser og bygårder stå tomme og forfalle når folk trenger hus. Det vil hele tida være en samfunnsmessig oppgave å sørge for at slike ressurser blir utnytta til samfunnets beste. På samme måten som staten garanterer jobb til alle, garanterer den også bolig til alle.

Neste tema i denne artikkelserien: Miljøkampen og sosialismen.

Gjester

Vi har 67 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvernmelding