Erklæring fra Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner om den aktuelle krisa i kapitalismen i dens imperialistiske stadium.

Vedtatt på det XIV plenumsmøtet i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner, november 2008.

Etter det tragiske sammenbruddet til landa i den forhenværende sosialistiske leiren i Øst-Europa, anført av Sovjetunionen og Berlinmurens fall, sang imperialismens og reaksjonens talsmenn seiershymner overalt. Nok en gang sang de sitt «rekviem» over marxismens læresetninger: De erklærte at revolusjonen var noe som hørte fortida til, at menneskeheten hadde nådd «historiens endepunkt» og at kapitalismen var i stand til å leve videre og utvikle seg problemfritt som  evigvarende samfunnssystem.

En trengte ikke vente lenge for å se falskheten i all denne forvirringa og alle disse løgnene. Dynamikken i det borgerlige systemet sjøl sørger for at det graver sin egen grav. Fra første stund oppsto kriser og konflikter på rekke og rad: I 1993, 1997, 2001, 2003, ledsaget av stagnasjonen i den europeiske og japanske økonomien, og som har ført fram til den aktuelle krisa som bærer med seg alle problemene som var akkumulert gjennom de foregående krisene.

Borgerlige økonomer har sammenlignet den nåværende krisa med den som oppsto i 1929. Et trekk ved denne krisa, som skiller den fra sistnevnte, er at den har brutt ut i USA og sprer seg herfra til alle verdenshjørner. Det er ei krise av et voldsomt omfang som kom til uttrykk i sirkulasjons- og finanssektoren, men som har sin opprinnelse i den produktive delen av økonomien. Dette er ei overproduksjonskrise som skyldes store mengder av opphopa varer som ikke kan realiseres på grunn av pengemangel hos arbeiderklassen og blant folk i alminnelighet. Den er i ekstrem grad knytta til forbruksvarer og tjenester som det kapitalistiske systemet produserer på planløst vis.

I løpet av kort tid har vi sett negativ vekst i økonomiene, også i industriproduksjonen, i USA, England, Tyskland og andre stormakter. Alt dette minsker mulighetene for kapitalismen til å polstre krisevirkningene gjennom ei mjuk landing, slik den gjorde før. I 2001 klarte de å løse krisa gjennom finansielle virkemidler som ikke står til rådighet i dagens situasjon.

Vi slår fast at krisa vil bli langvarig og djup. Ingen land vil slippe unna virkningene, uavhengig av utviklinga på kort sikt. Krisa har sitt grunnlag i at kapitalismens uløselige motsetninger blir skjerpa: Anarkiet i produksjonen, konkurransen, og motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private opphopninga av rikdom. Denne krisa demonstrerer den nyliberale politikkens fallitt. Krisa omfatter også eiendomsmarkedet, energi, matvarer og miljø, som alle bidrar til at den rammer djupt.

Økonomiske, politiske og sosiale konsekvenser

Monopolistene prøver å velte byrden av krisa over på arbeidere i alle land, på folkene og de avhengige landa. De grunnleggende motsigelsene (arbeid–kapital, imperialismen–folkene, mellom de internasjonale monopolistene og imperialistene innbyrdes) i det kapitalistiske systemet og dets imperialistiske aggresjon tilspisser seg ytterligere.

Til tross for at de imperialistiske statene har bidratt med store summer i finansiell støtte fra offentlige budsjetter, har store banker og finansforetak gått konkurs, store og mellomstore industrikonserner legges ned, fusjoner av banker og andre foretak skjer til fordel for noen få monopolister, og på bekostning av andre. Krisa rammer arbeiderne: hundretusenvis av arbeidere settes på porten i alle land, mer enn to millioner arbeidere i USA har fått sparken i år, lønna blir slått ned, sosiale rettigheter og goder blir kvesta eller fjerna fullstendig.

Krisa viser enda en gang at utvikling og sosiale framskritt for folket ikke er mulig under kapitalismen. Den viser også at arbeiderklassens og folkets frigjøring bare kan skje gjennom en sosialistisk revolusjon.

Kampen

Som marxist-leninister fordømmer vi de som har ansvaret og som tjener på krisa: imperialistene og monopolistene, som for en stor del er amerikanske. Vi fordømmer politikken med å legge byrdene over på arbeiderne, vi slåss for å la monopolistene og de rike betale.

Vi oppfordrer arbeiderne til å danne en mektig front mot masseoppsigelser, nedskjæringer og fagforeningsknusing. Vi krever høyere lønninger. Det er maktpåliggende å utvikle sterk enhet i folkets rekker overfor imperialismen ved å slåss mot nedbetaling av utenlandsgjeld og privatisering av grunnleggende offentlige tjenester.

Vi oppforder til enhet mellom demokratiske, patriotiske og venstreorienterte krefter for å møte denne krisa.
Bare vår egen kamp kan gi oss det som kapitalismen og imperialismen vil nekte oss.

Santo Domingo, november 2008.

Gjester

Vi har 381 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvernmelding