De sterke samiske kvinnene som har vært en drivkraft i den samiske nasjonens utvikling er godt gjemt, skriver Maria Halvorsen.

Maria HalvorsenMaria Halvorsen (arkivfoto).En feministisk kritikk mot historiefaget har vært at det kun skildrer menns historie. Selv om det kan ligge noe sannhet i dette så har man de senere årene vært flink til å hente frem kvinner som har hatt betydning for utviklingen av det norske samfunnet. Særlig under fjorårets stemmerettsjubileum.

Den samiske nasjonen har alltid blitt en underkommunisert del av historien om den norske nasjonalstaten og alle de sterke samiske kvinnene som har vært en drivkraft i den samiske nasjonens utvikling er godt gjemt.

Hva passer vel bedre enn en liten tilegnelse til et knippe av disse kvinnene på samenes nasjonaldag.

Spørsmål omkring likestilling havner ofte i bakgrunnen hos nasjoner som kjemper for retten til å eksistere. Men på tross av dette har de samiske kvinnene alltid vært fremtredende i viktige politiske prosesser.

Elsa Laula Renberg

Slik var det også i den spede utviklingen til de første samiske organisasjonene i moderne tid.

Elsa Laula Renberg var født i det svenske området av nasjonen Sapmi i 1877. Hun fikk i motsetning til mange samiske kvinner på denne tiden tatt utdanning. Hun var også den første samiske kvinnelige forfatter da hun ga ut kampskriftet «Inför Lif eller Död» som ble utgitt i 1904.

Men det var som organisator hun satte sitt merke i det nordiske samfunnet. Hun var med på å starte den første samiske organisasjonen i Sverige, Lapparnas Centralförbund i 1904, som hun også ble valgt som leder for.

Året etter giftet hun seg med en norsk reindriftsame og flyttet til Norge. Her gikk hun i gang med å stifte den første samiske foreningen i Norge, Brurskankens Lappforening. Organisering av samiske kvinner var en hjertesak for henne og to år seinere var den første samiske kvinneforeningen stiftet. Foreningen var med på å danne egen skole som hadde som mål å få et samisk samarbeid på tvers av landegrensene og sørge for at kvinner fikk ta del i styre av lokalsamfunnet og i samiske spørsmål.

Men det er for sin innsats for å få i gang det første samelandsmøtet i 1917 at hun alltid vil bli husket. Dette landsmøtet samlet for første gang samer fra hele nasjonen, Sápmi. Her samlet over hundre nord- og sørsamer fra forskjellige land seg for første gang for å diskutere samiske spørsmål. Komiteen som arrangerte konferansen besto av kvinner og kvinneandelen på møtene var høy. Elsa holdt en flammende åpningstale der hun manet til samhold på tvers av landegrensene. Konferansen og Elsa ble nå oppfattet som politisk farlig av myndighetene. Hun ble hengt ut som sinnslidende i avisen, men fortsatte sin virksomhet og reiste rundt og talte om samiske spørsmål, spesielt for kvinner.

Det første samiske landsmøtet ble holdt den 6.februar i Metodistkirken i Trondheim i 1917. Og ble i 1993 den samiske nasjonaldagen for samene i hele Norden.

15 utypiske aktivister mot utbygging av Altavassdraget

Kampen mot utbyggingen av Alta/Kautokeino vassdraget åpnet for alvor øynene til mange nordmenn om den samiske nasjonens spørsmål. Den lille samiske bygden Masi ville bli lagt under vann og beiteområder til rein ville gå tapt. Dette førte til en kamp blant samer som handlet om retten til landområdene de hadde brukt i generasjoner. I tillegg til aksjonene der utbyggingen skulle skje var det flere samer, deriblant Synnøve Persen og Niilas Somby. som sultestreiket utenfor stortinget, og årets Grand Prix-innslag handlet om samiske rettigheter. Men det var 15 utypiske aksjonister som skulle ta kampen ut i verden.

Om morgenen den 6. februar i 1981 på det som senere ble den samiske nasjonaldagen møtte 15 samiske kvinner opp på statsminister Gro Harlem Brundtlands kontor for å fremme det samiske synet på utbyggingen av Altavassdraget. Den yngste var 5 år og den eldste 78.

Statsministeren forlot møtet etter den halvtimen som var satt av til å høre på dem. Kvinnene følte seg slettes ikke hørt og nektet å forlate kontoret helt til de ble ført ut av politiet dagen etterpå. Utenfor hadde en stor gruppe demonstranter samlet seg, og slagordet var «Samene har rett! Stå på!».

Kvinnene ga ikke opp etter denne hendelsen. De reiste verden rundt for å fremme samenes rett til å beskytte sine egne landområder. De møtte Paven i Roma og FN i USA.

Slike aksjoner var på denne tiden fremmed i det samiske samfunnet og disse utypiske aktivistene tok et radikalt valg når de forlot familiene sine for å kjempe for det samiske samfunnets rett til sine egne landområder.

Samene tapte kampen om Alta/Kautokeino vassdraget. Men den nye bevisstheten om den samiske nasjonen i det norske samfunnet banet vei for endringer. Og i 1989 ble sametinget i Norge åpnet. En folkevalgt forsamling for samer i Norge.

Aili Keskitalo og «Nordens mest likestilte parlament»

Kampen for landområder, språk og kultur var hovedsakene som ble holdt frem av sametinget. Kampen for likestilling og flere kvinnelige politikere og ledere som herjet resten av norden kom i bakgrunnen for disse spørsmålene. Det at det stadig ble stilt flere lister til Sametinget der førstekandidaten ofte var en mann gjorde at kvinneandelen på sametinget falt. I 2004 hadde de et absolutt lavmål med bare 18% kvinnelige folkevalgte på tinget. Forsøk på å utgjevne disse forskjellene ble gjort blant annet ved å stille en egen kvinneliste. Men resultatene uteble. Frem til valget i 2005.

Da tok det største samiske partiet på Sametinget grep og stilte så mange kvinner på sikre plasser at man plutselig hadde nordens mest kvinnesterke parlament med 22 kvinnelige og 21 mannlige representanter. Man hadde også gjort en god jobb med å få flere kvinner til å melde seg inn i det samiske «manntallet».

I spissen for dette parlamentet sto den første kvinnelige sametingslederen Aili Keskitalo fra Kautokeino. Hun ble felt etter to år da en av representantene for NSR meldte overgang til den samiske delen av Det norske arbeiderparti. Men neste valg var hun tilbake med ett mye større flertall i ryggen. Og ved dette valget var omtrent halvparten av toppkandidatene kvinner. Den høye kvinnerepresentasjonen har ført til noen endringer i prioriteringer. Blant annet at man har ledet internasjonale konferanser om den kvinnelige delen av verdens urbefolkninger og fokusert på homofile og lesbiske samers rettigheter.

Personvernmelding