Kosova (serbo-kroatisk: Kosovo), tidligere provins i det føderale Jugoslavia og republikken Serbia, har erklært sin uavhengighet. Den nye staten er straks blitt anerkjent av USA og de førende vestlige imperialistlanda – og sjølsagt av Norge.

Den 17. februar feiret kosovarene det de opplever som frihet fra mer enn 50 år med serbisk sjåvinisme og undertrykking. Det er forståelig, og den albanske nasjonens rett til å avgjøre sin egen framtid er uomtvistelig. Men hulheten i denne «uavhengigheten» kom allerede på uavhengighetsdagen til syne da «stars and stripes»-banneret vaiet side om side med albanernes nasjonale symboler. Kosova har siden NATOs terrorkrig mot Jugoslavia i 1999 vært et reint NATO-protektorat, staten Kosova blir det ikke i mindre grad. USA har lagt sin største militærbase rett utenfor hovedstaden Pristina. Det første et uavhengig Kosova burde gjøre, er naturligvis å kreve basen stengt. Det vil neppe skje på kort sikt.

USA og EUs spill er ledd i nystokking av kortene på Balkan, der parteringa av det gamle Jugoslavia har pågått i en årrekke. Balkan er et sentralt bindeledd mellom Europa og Midtøsten, og alle kjemper for kontrollen. Ved nakketak på sine respektive balkanske kruttønner, holder imperialistene fyrstikkene i beredskap, parate til å tenne de nasjonale motsetningene på Balkan til egne, skitne formål. Kosovas sjølstendighetserklæring vil ikke gå upåaktet hen i andre av de gamle republikkene. I Makedonia er halve befolkninga albansk. Og den ungarsk befolkede provinsen Vojvodina i Serbia hadde i en årrekke samme status som Kosova innenfor det tidligere Jugoslavia.

Kosovarene kjempet i en årrekke for kravet om å få bli en egen republikk innenfor den jugoslaviske føderasjonen på linje med Kroatia, Montenegro osv. Men dette kravet ble alltid avslått og møtt med vold og undertrykking fra Beograd.

Propagandaen fra USA, EU og de borgerlige mediene som skal forklare imperialistenes «omsorg» for kosovarene, bygger på to løgner og forvrengninger. Den ene er at den serbiske undertrykkinga av albanerne først begynte for alvor i 1999. Den andre er at serberne begikk folkemord i Kosova. Begge deler er forsøk på å legitimere NATOs ulovlige terrorkrig mot Jugoslavia i 1999, den første aggresjonskrigen der også Norge deltok. Det er på denne bakgrunnen en må se den norske regjeringa sin lynraske anerkjennelse av Kosova som «uavhengig» stat.

Sannheten er at imperialistene i Vest aldri før utpå 90-tallet brydde seg det døyt om det albansk-dominerte Kosova, og lot serberne herje fritt så lenge Titos Jugoslavia gjorde nytten som Vestens trojanske hest i forhold til Comecon-blokken og det sosialistiske Albania. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og kontrarevolusjonen i Albania, hadde ikke imperialistene lenger bruk for Jugoslavia, og kappløp om kjøttstykkene. Fram til da hadde Norge svært tette bånd til Beograd. Disse båndene bygde opprinnelig på det nære folkevennskapet mellom nordmenn og serbere i den felles antifascistiske motstandskampen, men ble seinere aktivt misbrukt av det norske sosialdemokratiet og de jugoslaviske revisjonistene (etter bruddet med Kominform) i fellesskap. Norge ble NATOs forlengede arm som samarbeidspartner med den jugoslaviske etterretningstjenesten.

Tusener av albanere, og også mange serbere, har blitt drept i Kosova i årenes løp. Serbia har kontrollert voldsmakta og slaktet ned demonstranter. Den serbiske undertrykkinga av albanerne foregikk systematisk, mer eller mindre intensivt, i nesten hele etterkrigshistoriens Jugoslavia. Aller verst var det under Rankovic på 50-tallet. Albanerne utgjorde den tredje største nasjonaliteten i det gamle Jugoslavia. På 70-tallet oppnådde Kosova status som autonom provins i Serbia, men også denne statusen ble fratatt dem av Milosevic sist på 80-tallet, ved hjelp av massakre og grove overgrep. På 90-tallet tok albanerne sjøl til våpen. Fortsatt var kravet en egen republikk med fulle nasjonal-demokratiske rettigheter innenfor den jugoslaviske føderasjonen.

Serbia og de halvoffisielle paramilitære bandene gikk til nye angrep i 1999 og spilte kosovarene rett i hendene på NATO. Men å kalle dette folkemord fra serbisk side er en overdrivelse og misbruk av ordet. Kroatias fordrivninger av serberne står ikke tilbake for serbernes overgrep, verken i Bosnia eller Kosova. I 1999 sørget NATO for at hundre tusen serbere ble fordrevet fra Kosova.

Den sterke sjåvinismen blant serberne i forhold til Kosova er en hovedkilde til Jugoslavias tragedie, som nå også er blitt Serbias og Kosovas tragedie. De serbiske sjåvinistene har gjennom ulike partier alltid dominert politikken i Beograd; nå møter de seg sjøl i døra. Føderasjonen Jugoslavia, skapt i kjølvannet av seieren over fascismen, hadde mange elementer i seg som kunne skapt forsoning og brorskap mellom nasjonene, nasjonalitetene og religionene. Imperialistisk innblanding, og spesielt Tito-revisjonistene og de serbiske ledernes sjåvinistiske holdning til albanerne og kosovaspørsmålet, satte bom for et varig  fredelig og forent Jugoslavia. Det kunne ha blitt løst ved at Kosova hadde fått status som en 7. republikk, med samme nasjonale rettigheter som de øvrige republikkene og folkene.

Serbia og serberne er demoniserte av Vesten, og trues på alle fronter. Effekten er som tilsikta, og forsterker serbernes borgerlige nasjonalisme. Idag ligger det balkanske terrenget åpent for imperialistene og reaksjonær nasjonalisme fra alle sider.

Personvernmelding