1917–2007  90 ÅR SIDEN OKTOBERREVOLUSJONEN

leninI samband med 90-året for den russiske Oktoberrevolusjonen, bringer kpml.no forskjellige utdrag og artikler som belyser revolusjonen, dens forutsetninger og dens konsekvenser.

Denne artikkelen av Lenin er et avsnitt fra Lenins bok "Radikalismen".

[Hele boka kan leses her]

Kap. 2: En av hovedforutsetningene for bolsjevikenes framgang

Sikkert innser nå alle og enhver at bolsjevikene ikke ville kunnet holde seg ved makten to og en halv måned, for ikke å tale om to og et halvt år, uten den strengeste, i sannhet jernharde disiplinen som hersker i vårt parti, uten full og ubegrenset støtte fra hele massen av arbeiderklassen, dvs. fra alt i denne klassen som er tenkende, ærlig, selvoppofrende, innflytelsesrikt, og som er i stand til å føre eller trekke med seg de tilbakeliggende lagene.

Proletariatets diktatur er den mest offerkrevende, mest skånselløse krig som den nye klassen fører mot en mektigere fiende, mot borgerskapet, hvis motstand er blitt tidoblet ved dets omstyrtning (selv bare i et enkelt land) og hvis makt ikke bare består i den internasjonale kapitals makt, i styrken og seigheten i borgerskapets internasjonale forbindelser, men også i vanens makt, i småproduksjonens makt. For småproduksjon finnes det dessverre ennå overmåte mye av i verden, men småproduksjonen avler kapitalisme og borgerskap uavbrutt, daglig, hver time, spontant og i masseomfang. Av alle disse grunner er proletariatets diktatur nødvendig og seieren over borgerskapet umulig uten en lang, seig, fortvilet kamp på liv og død - en kamp som krever utholdenhet, disiplin, fasthet, urokkelighet og en enhetlig vilje.

Jeg gjentar det: erfaringene fra proletariatets seierrike diktatur i Russland har tydeligvis vist dem som ikke er i stand til å tenke eller som ikke har hatt anledning til å tenke over disse spørsmål, at absolutt sentralisme og den strengeste disiplin i proletariatets rekker er et av hovedvilkårene for å seire over borgerskapet.

Dette tales det ofte om. Men man tenker på langt nær ikke nok over hva dette betyr, under hvilke forutsetninger dette er mulig. Burde man ikke oftere følge opp den anerkjennelse som ytes sovjetmakten og bolsjevikene, med den mest alvorlige analyse av årsakene til at bolsjevikene kunne skape den disiplin som er nødvendig for det revolusjonære proletariat?

Bolsjevismen består som en politisk idéstrømning og som politisk parti siden 1903. Bare bolsjevismens historie i sin helhet kan tilfredsstillende forklare hvorfor den under de vanskeligste forhold var i stand til å skape og opprettholde den jerndisiplin som er nødvendig for proletariatets seier.

Og her melder framfor alt det spørsmål seg: hva bygger disiplinen i proletariatets revolusjonære parti på? Hva er det som kontrollerer den? Hva er det som styrker den? For det første er det den proletariske avantgardens klassebevissthet og dens hengivenhet for revolusjonen, dens utholdenhet, selvoppofrelse og heltemot. For det annet at avantgarden forstår å forbinde seg med, nærme seg til og, om man vil, til en viss grad smelte sammen med de bredeste arbeidende masser, i første rekke med de proletariske, men også de ikke-proletariske arbeidende masser. For det tredje at den politiske ledelsen som gjennomføres av denne avantgarden, er riktig, at dens politiske strategi og taktikk er riktig, under den forutsetning at de bredeste masser v-ed egen erfaring overbeviser seg om at dette er riktig. Uten disse forutsetningene er det umulig å skape disiplin i et revolusjonært parti som virkelig er i stand til å være partiet for den fremskredne klasse som skal styrte borgerskapet og omdanne hele samfunnet. Uten disse forutsetningene blir forsøkene på å skape disiplin uvegerlig et blendverk, en frase, en komedie. Men disse forutsetningene kan på den annen side ikke oppstå med ett slag. De skapes bare gjennom et langvarig arbeid og tunge erfaringer, deres utvikling lettes gjennom den riktige revolusjonære teori, som igjen ikke er noe dogme, men bare tar endelig form i nær tilknytning til den virkelig masseomfattende og virkelig revolusjonære bevegelses praksis.

Når bolsjevismen i årene 1917-1920 under uhørt vanskelige forhold kunne skape og gjennomføre den strengeste sentralisering og jernharde disiplin, så ligger årsaken ganske enkelt i en rekke historiske særegenheter i Russland.

På den ene side var bolsjevismen i 1903 oppstått på den marxistiske teoris faste grunnlag. Riktighetene av denne og bare denne - revolusjonære teori er bevist ikke bare av hele det 19. århundres internasjonale erfaringer, men også i særdeleshet av den revolusjonære tankes forvillelser og vakling, feiltakelser og skuffelser i Russland. I omkring et halvt hundre år, omtrent fra førtiårene til nittiårene, søkte den fremskredne tenkning i Russland under en uhørt barbarisk og reaksjonær tsarismes åk begjærlig etter en riktig revolusjonær teori og fulgte med forbausende iherdighet og omhu hvert av Europas og Amerikas «siste ord» på dette området. Marxismen som den eneste riktige revolusjonære teori har Russland i sannhet tilkjempet seg gjennom lidelser, gjennom et halvt århundre med uhørte kvaler og ofre, enestående revolusjonært heltemot, uhyre energi og hengiven søking, prøving i praksis, skuffelser, kontroll, Sammenlikning med erfaringene fra Europa. Takket være den emigrasjon som tsarismen framtvang, rådde det revolusjonære Russland i annen halvdel av det 19. århundre over en slik rikdom på internasjonale forbindelser, en slik ypperlig orientering i alle den revolusjonære bevegelses internasjonale former og teorier at intet annet land kunne oppvise maken.

På den annen side har bolsjevismen, som oppsto på denne klippefaste teoretiske basis, gjennomgått en femtenårig praktisk historie (1903-1917), som er uten sidestykke med hensyn til rikdom pa erfaringer. Ikke et eneste land har i løpet av disse 15 år gjennomgått tilnærmelsesvis så mye som Russland med hensyn til revolusjonær erfaring og hurtighet og mangfoldighet i vekslingen mellom bevegelsens forskjellige former: legal og illegal, fredelig og stormende, underjordisk og åpen, små sirkler og massebevegelse, parlamentarisk og terroristisk. Ikke i noe land har det i et så kort tidsrom vært konsentrert en slik rikdom på former, avskygninger og metoder for alle klassers kamp i det bestående samfunn, og dertil en kamp som på grunn av landets tilbakeliggenhet og tsarismens uhyrlige åk utviklet seg særlig hurtig, og med særlig begjærlighet og framgang tok opp i seg de tilsvarende «siste ord» fra den amerikanske og européiske politiske erfaring.

[Hele boka kan leses her]

Personvernmelding