1917–2007  90 ÅR SIDEN OKTOBERREVOLUSJONEN

Lenin_1917

Jeg skriver disse linjene den 8. oktober og har bare et svakt håp om at de vil nå  kameratene i Petrograd den 9. oktober. Det er mulig at de vil komme for seint, siden kongressen av de nordlige sovjetene er blitt berammet til den 10 oktober. Likevel vil jeg prøve å gi mine «råd fra en tilskuer» for det tilfelle at den sannsynlige aksjonen fra arbeiderne og soldatene i Petrograd vil finne sted snart, men ennå ikke har funnet sted.

Det er klart at all makt må gå over til sovjetene. Det burde være like ubestridelig for enhver bolsjevik at den revolusjonær-proletariske makten (eller den bolsjevikiske – for nå er det én og samme ting) er sikret den største sympati  og uforbeholdne støtte fra alle arbeidende  og utbyttede i hele verden overhodet, i de krigførende land i særdeleshet, og spesielt blant de russiske bøndene. Det er ikke umaken verd å komme inn på disse alminnelig kjente sannheter, som er påvist for lenge siden.

Det som er nødvendig å komme inn på, er noe som neppe er helt klart for alle kamerater, nemlig at maktens overgang til sovjetene nå i praksis betyr væpna oppstand. En skulle tro at det var innlysende, men ikke alle har tenkt over eller tenker over det. Å ta avstand fra væpnet oppstand nå ville bety å ta avstand fra bolsjevismens hovedparole (all makt til sovjetene)  og den revolusjonær-proletariske internasjonalisme i det hele tatt.

Men den væpnede oppstanden er en særskilt form for politisk kamp, en form som er underordnet særskilte lover, som en må tenke nøye over. Karl Marx uttrykte denne sannheten på en meget slående måte da han skrev at  væpnet «oppstand er en kunst i like høy grad som krigen».

Blant hovedreglene for denne kunsten framhevet Marx følgende:

1) Lek aldri med oppstanden, men når en begynner den, må en være fullt klar over at en må gå like til slutten.

2) Konsentrer meget overlegne styrker på det avgjørende punkt, i det avgjørende øye-blikk, for ellers vil fienden, som har den fordel at han er bedre forberedt og organisert, tilintetgjøre opprørerne.

3) Når oppstanden først er begynt, må en handle med største besluttsomhet  og med alle midler, ubetinget ta offensiven. «Forsvar er døden for enhver væpnet oppstand.»

4) En må prøve å overrumple fienden og nytte det øyeblikk da hans krefter er spredt.

5) En må søke å oppnå daglige framganger, selv om de er små (en kunne si framganger hver time, dersom det gjelder en enkelt by) og for enhver pris beholde «det moralske overtaket».

Marx sammenfattet lærdommene av alle revolusjoner med hensyn til den væpnede oppstanden i ordene til «Danton, den største mester i revolusjonær taktikk i historien hittil: djervhet, djervhet og atter djervhet» (de l’audace).

Anvendt på Russland  og på oktober 1917 betyr dette: en samtidig offensiv mot Petrograd, så plutselig og hurtig som mulig, som ubetinget må gjennomføres både innenfra og utenfra, fra arbeiderkvarterene og fra Finland, fra Reval  og Kronstadt, en offensiv av hele flåten, konsentrasjon av en kolossal overlegenhet i styrke over de 15.000-20.000 (kanskje mer) i vår «borgergarde» (offiserskolene), våre «Vendéetropper» (en del av kosakkene) osv.

Våre tre hovedstyrker – flåten, arbeiderne  og hæravdelingene – må kombineres slik at de ubetinget kan besette og holde, koste hva det koste vil: a) telefonsentralen, b) telegrafstasjonen, c) jernbanestasjonene, d) framfor alt bruene.

De mest besluttsomme elementer (våre «stormtropper» og de unge arbeiderne såvel som de beste av matrosene) må samles i små avdelinger som besetter de viktigste punkter  og overalt tar del i alle viktige operasjoner, f. eks.:

Å omringe og avskjære Petrograd, å ta byen  ved et kombinert angrep fra flåten, arbeiderne og troppene – det er oppgaven som krever kunst og tredoblet dristighet.

Å formere avdelinger bestående av de beste arbeidere, væpnet med gevær og håndgranater, for å angripe og omringe fiendens «sentrer» (offisersskolene, telegrafstasjonen, telefonsentralen osv.). Deres løsen må være: «Heller omkomme til siste mann enn slippe fienden igjennom!»

La oss håpe at hvis aksjonen blir besluttet, så vil lederne med framgang bruke Dantons  og Marx’ store lærdommer.
Seieren for både den russiske revolusjonen og verdensrevolusjonen avhenger av to eller tre dagers kamp.

Skrevet den 8. oktober 1917, publisert i Pravda nr. 250, 1920.

Personvernmelding