I anledning 100-året for utbruddet av Den første imperialistiske verdenskrig, bringer vi utdrag av noen sentrale tekster om kommunistenes (som på dette tidspunkt ennå kalte seg sosialdemokrater) stilling til krigen.

«Sett at en mann som har 100 slaver, fører krig med en annen slaveeier som har 200 slaver, for å få istand en «mer rettferdig» fordeling av slavene. Det er klart at å bruke begrepet «forsvarskrig» eller «fedrelandsforsvar» på et slikt tilfelle ville være å forfalske historien og i praksis ville det være et bedrag mot folkemassene, småborgerskapet, de uvitende mennesker fra de smarte slaveeiernes side. Nettopp slik bedrar det imperialistiske borgerskapet i våre dager folkene ved hjelp av en «nasjonalistisk» ideologi og ideen om forsvar av fedrelandet i den nåværende krigen mellom slaveeierne for å befeste og skjerpe slaveriet.»

  Lenin, 1915.

Forord til annen utgave (1918)

V. I. Lenin.Denne brosjyren er skrevet sommeren 1915 like før Zimmerwaldkonferansen. Den ble også gitt ut på tysk og fransk og ble gjengitt i sin helhet på norsk i organet til den norske sosialdemokratiske ungdommen. Den tyske utgaven av brosjyren ble transportert illegalt til Tyskland – til Berlin, Leipzig, Bremen og andre byer, der den ble spredt illegalt av tilhengere av Zimmerwaldvenstre og Karl Liebknechts gruppe. Den franske utgaven som ble trykt illegalt i Paris, ble spredt av de franske zimmerwaldtilhengerne. Bare et meget begrenset opplag av den russiske utgaven kom fram til Russland, og i Moskva ble brosjyren avskrevet for hånd av arbeidere.

Vi offentliggjør nå hele brosjyren på nytt som dokument: leseren må hele tiden huske på at brosjyren er skrevet i august 1915. I særdeleshet må en være oppmerksom på dette når en leser avsnitt der det er tale om Russland: Russland var den gangen ennå det tsaristiske Russland, Romanovenes Russland...

Kapittel I: Sosialismens prinsipper og krigen 1914-1915

Sosialistenes stilling til krigen

Sosialistene har alltid fordømt krigene mellom folkene som barbariske og dyriske tiltak. Men vår stilling til krigen er prinsipielt forskjellig fra den stilling de borgerlige pasifistene (fredstilhengere og fredsforkynnere) og anarkistene inntar. Fra de førstnevnte skiller vi oss ved at vi forstår den uunngåelige forbindelsen mellom krigene og klassekampen innenfor landet, vi forstår at det er umulig å avskaffe krigene uten å avskaffe klassene og bygge opp sosialismen, og dessuten skiller vi oss fra dem ved at vi fullt ut anerkjenner det berettigede, progressive og nødvendige i borgerkrigene, dvs. kriger som den undertrykte klassen fører mot den undertrykkende klassen, slavene mot slaveeierne, de livegne bøndene mot godseierne, lønnsarbeiderne mot borgerskapet. Både fra pasifistene og anarkistene skiller vi marxister oss ved at vi anerkjenner nødvendigheten av å foreta et historisk studium av hver krig for seg (sett ut fra Marx' dialektiske materialisme). I historien har det forekommet mange kriger som trass i alle de redsler, grusomheter og lidelser som enhver krig uunngåelig fører med seg, likevel var progressive, det vil si at de gagnet menneskehetens utvikling og bidro til å ødelegge særlig skadelige og reaksjonære institusjoner (f. eks. eneveldet eller livegenskapet), de mest barbariske despotier i Europa (f. eks. det tyrkiske og russiske despoti). Derfor er det nødvendig å undersøke de historiske særegenhetene nettopp ved den nåværende krigen.

Historiske typer på kriger i den nyere tid

Den store franske revolusjon innledet en ny epoke i menneskehetens historie. Fra den tid fram til Pariskommunen, fra 1789 til 1871, var en av krigstypene kriger av borgerlig progressiv karakter, nasjonale frigjøringskriger. Med andre ord: hovedinnholdet i og den historiske betydningen av disse krigene besto i å styrte absolutismen og feudalismen, undergrave dem, avkaste det utenlandske åket. Derfor var de progressive kriger, og alle ærlige revolusjonære demokrater, og like ens alle sosialister ønsket under slike kriger alltid framgang for det landet (dvs. det borgerskapet) som hadde bidratt til å styrte eller undergrave de farligste bolverk for feudalismen, absolutismen og undertrykkelsen av fremmede folk. I Frankrikes revolusjonære kriger f. eks. var det et element av plyndring og erobring av fremmmede landområder fra franskmennenes side, men det forandrer ingenting ved den grunnleggende historiske betydning av disse krigene, som ødela og rystet feudalismen og absolutismen i hele livegennskapets gamle Europa. Under den tysk-franske krigen plyndret Tyskland Frankrike, men det forandrer ingen ting ved det historiske hovedinnholdet i denne krigen, som fridde titalls millioner tyskere fra den feudale oppstykkingen og den undertrykkelsen to despoter, den russiske tsar og Napoleon Ill, hadde utsatt dem for.

Forskjellen mellom angreps- og forsvarskrig

Epoken 1789-1871 har etterlatt dype spor og revolusjonære minner. Før feudalismen, absolutismen og det utenlandske åk ble styrtet, kunne det ikke være tale om noen utvikling av proletariatets kamp for sosialismen. Når sosialistene har talt om det berettigede i «forsvarskrig» med tanke på krigene i en slik epoke, har de alltid tenkt på disse mål med sikte på en revolusjon mot middelalderen og livegenskapet. Med «forsvars»krig har sosialistene alltid forstått en krig som er «rettferdig» i denne mening. (W. Liebknecht har en gang uttrykt seg nettopp slik.) Bare i denne mening har sosialistene anerkjent og vedblir å anerkjenne det berettigede, progressive og rettferdige i «forsvar av fedrelandet» eller en «forsvarskrig». Hvis f. eks. Marokko i morgen erklærte krig mot Frankrike, India mot England, Persia eller Kina mot Russland osv., så ville det være «rettferdige» kriger, «forsvarskriger», uansett hvem det var som angrep først, og enhver sosialist ville ønske seier for de undertrykte, avvhengige, ikke likeberettigede statene mot undertrykkerne, slaveeierne, plyndrerne, «stormaktene».

Men sett at en mann som har 100 slaver, fører krig med en annen slaveeier som har 200 slaver, for å få istand en «mer rettferdig» fordeling av slavene. Det er klart at å bruke begrepet «forsvarskrig» eller «fedrelandsforsvar» på et slikt tilfelle ville være å forfalske historien og i praksis ville det være et bedrag mot folkemassene, småborgerskapet, de uvitende mennesker fra de smarte slaveeiernes side. Nettopp slik bedrar det imperialistiske borgerskapet i våre dager folkene ved hjelp av en «nasjonalistisk» ideologi og ideen om forsvar av fedrelandet i den nåværende krigen mellom slaveeierne for å befeste og skjerpe slaveriet.

Den nåværende krigen er en imperialistisk krig

Nesten alle innrømmer at den nåværende krigen er en imperialistisk krig, men som oftest forvrenger de dette begrepet, eller de bruker det bare på den ene parten, eller de lar det skinne igjennom at det likevel er mulig at denne krigen har et borgerlig progressivt, nasjonalt frigjørende innhold. Imperialismen er det høyeste trinn i kapitalismens utvikling, som først ble nådd i det 20. århundre. Det er blitt for trangt for kapitalismen innenfor de gamle nasjonalstater, uten opprettelse av hvilke den ikke kunne styrte feudalismen. Kapitalismen har drevet konsentrasjonen så vidt at syndikatene, trustene, sammenslutningene av kapitalistiske milliardærer har bemektiget seg hele industrigrener, og nesten hele jordkloden er delt mellom disse «kapitalherrene» i form av kolonier eller ved at fremmmede land blir innsnørt i tusen bånd av finansiell utbytting. Frihandelen og konkurransen er avløst av tendenser i retning av monopol, erobring av landområder til investering av kapital der, eksport av råstoffer osv. Fra en befrier av nasjonene som kapitalismen var i kampen mot feudalismen, er den imperialistiske kapitalismen blitt den største undertrykker av nasjonene. Kapitalismen er fra å være progressiv blitt reaksjonær, den har utviklet produktivkreftene så langt at menneskeheten enten må gå over til sosialismen eller i årevis og tilmed i tiår gjennomgå en væpnet kamp mellom «stormaktene» for en kunstig opprettholdelse av kapitalismen ved hjelp av kolonier, monopoler, alle slags privilegier og nasjonal undertrykkelse.

Skrevet i juli-august 1915. Trykt som særtykk i avisen Sotsial-Demokrat, Gent, høsten 1915. Norsk oversettelse ved Forlaget Ny Dag, Oslo 1951.

Dette er bare et utdrag av Lenins brosjyre. Gå hit for å lese hele Sosialisme og krig

Personvernmelding